Family Guy er en blanding av vulgære, sexfikserte vitser, politisk satire og hysteriske parodier på amerikanske tv-stjerner, filmer og annen populærkultur. Og ikke minst: hysterisk morsomt.
Vi møter den tilsynelatende erketypiske amerikanske familien, bestående av mor og far Griffin, to tenåringsbarn, en søt liten baby og en hund. En snakkende hund, og en snakkende baby. En baby som forresten ikke er spesielt søt. Han er en småkåt, morderisk, til dels psykotisk kar som fantaserer om å drepe sin mor. Grunnen til at han er den første jeg presenterer er fordi det er han jeg liker best. Med sin voksne mannestemme med innslag av britisk aksent blir han seriens mest absurde karakter, og hans stadige antisosiale adferd er kilde til mye latter. Men det er nok far i huset, Peter Griffin som er seriens ubestridte hovedperson. En overvektig, naiv, lettlurt og erketypisk amerikaner som har en egen evne til å komme seg både inn og ut av de mest utrolige situasjoner.
Kona hans Lois er limet som holder familien samlet. Hun kommer fra en svært rik og snobbete familie, og hatet som hennes far har for sin svigersønn kommer det mye god humor ut av. Datteren Meg er en upopulær guttejente som absolutt ikke er verken respektert eller elsket av sin far. Sønnen Chris er ekstremt dum og lettlurt, og kanskje den svakeste karakteren i familien. Hunden Brian er en genial skikkelse som lett kunne hatt sin egen tv-serie. Det er for øvrig seriens skaper Seth MacFarlane som har stemmene til både Peter, Brian og psykobabyen Stewie.
Jeg skal ikke sammenligne denne femte sesongen med de fire foregående, siden jeg har sett mesteparten av serien stykkevis og delt, og har derfor litt vanskelig for å danne meg et bilde av eventuelle forskjeller på sesongene. Men det jeg kan si er at humoren, satiren og de sexfikserte vitsene er mye det samme. Her gjøres det narr av mange aspekter av det dobbeltmoralske amerikanske samfunnet, og både homofober, kristne, republikanere, overklassen og ikke minst en lang rekke kjente (og mindre kjente) populærkulturelle skikkelser får passet sitt påskrevet. Noen av disse går nok over hodet på oss nordmenn som ikke er hundre prosent kjent med alle amerikanske tv-serier som har gått de siste førti årene. For her er det mange referanser til både filmer og tv-serier som nok aldri har nådd Norges grenser. Men til gjengjeld er det utallige referanser til serier og filmer som er kjent også her, og episoden Petergeist er en herlig parodi på filmen Poltergeist.
Seth MacFarlane er også en enorm Star Wars-fan, så serien er spekket med referanser til George Lucas sitt univers. Dette resulterte også i spesialepisoden Blue Harvest, der hele handlingen i Star Wars episode IV er kokt ned til tre kvarter, med musikalinnslag. Godt gjort.
Men tilbake til sesong fem. Den består av fjorten episoder i denne rekkefølgen:
PTV
Brian Goes Back To College
The Courtship Of Stewie's Father
Fat Guy Strangler
The Father, The Sun And The Holy Fonz
Brian Sings And Swings
Patriot Games
I Take Thee Quagmire
Sibling Rivalry
Deep Throats
Peterotica
You May Now Kiss The ...Uh... Guy Who Receives
Petergeist
Griffin Family History
Det er vanskelig å plukke ut enkle episoder, men den allerede nevnte Petergeist er morsom, og You May Now Kiss The … Uh … Guy Who Receives gir et fint klaps på baken til alle homofobe der ute.
Serien har også noen svært minneverdige gjesteopptredener, der kjente skuespillere parodierer seg selv, eller gjør narr av rollefigurerer de har spilt andre steder. Min favoritt ble raskt Adam West, kjent fra den legendariske Batman-serien fra 60-tallet. I Family Guy spiller han en ekstrem utgave av seg selv, som er borgermester i den idylliske byen Quahog. Herr West tar ikke seg selv spesielt høytidelig, det er i alle fall sikkert. Hystiske Patrick Warburton, kanskje mest kjent som Elaines kjæreste i Seinfeld, gjør også en knall rolle i Family Guy som den rollestolbrukende og ekstremt hissige naboen Joe. Andre skikkelser, som den sexfikserte Quagmire blir man fortere lei av. Det samme med den allerede nevnte sønnen i huset, Chris.
Totalt sett blir Family Guy en morsom og underholdende opplevelse. Noen vitser og parodier faller pladask i gulvet, kanskje mest fordi jeg ikke kjenner referansen. Men disse er i mindretall, stort sett er serien gjennomført morsom, vulgær og meget skarp og satirisk.
Teknisk
Sesong fem er utgitt på dvd i en trippeldisk, der bildeformatet er standard 1.33:1. Dette er for øvrig helt ok siden serien ble produsert slik. Det er heller ikke noe problem å dra de animerte figurene ut i 16:9 om man foretrekker det. Stewie ser usannsynlig rar ut uansett. Lyden er 2 kanals stereo og dette funker fint.
Av ekstramateriale er det lagt til noen slettede scener, men kanskje aller mest imponerende så er det også kommentarspor til samtlige episoder om man virkelig har lyst til å gå i dybden. Savner likevel intervjuer og betraktninger rundt serien som fenomen og sosial satire.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
