Utgivelsen: 
The Lost Boys (1987)
Horrorkomedie med bleket hår
På åttitallet fant man opp mange ting på nytt, både musikk, klær, drikkevaner og kommunistfiendtlige holdninger ble resirkulerte. Selvsagt oppfant man også vampyrfilmen på nytt.
Mye var annerledes i 1987. Joel Schumacher hadde enda ikke vraket anseelsen sin med Batman & Robin og ble ansett for å være ny og hip. Kiefer Sutherland var ung og i ferd med å bli typecast som frekk, slem og fandenivoldsk. Det virket rimelig at bodybuildere sang rockelåter med bar overkropp, selv hadde jeg praktfullt hår og var slank – men la meg ikke spore av. Viktigere var det at vampyrer var noe som først og fremst hørte gamle filmer til, tenk på Bela Lugosi i snippkjole. LeStat og andre oppdateringer var fortsatt ukjente. Men her kler blodsugerne seg som New Romantic-fans, lever som forløpere for gothere og kjører motorsykler. Hadde de ikke vært så svake for å si "hehehe" hadde de vært nifse.
Enter brødrene Michael og Sam, spilt av Jason Patric og Corey Haimes. Michael er en motbydelig vakker noenogtyveåring, altså den perfekte vampyr, og han blir fort rekruttert når han faller for feil dame. Sam er ikke så pen som han tror han er, og han har en uvane med å la munnen henge åpen før han smiler selvtilfreds, men egentlig er han en hyggelig gutt som ringer til de eneste som kan hjelpe ham.
Enter brødrene Edgar og Alan Frog, vampyrjegere spilt av Corey Feldman og Jamison Newlander. De kan all teori om å finne og drepe vampyrer, praksisen er det verre med. De to er for øvrig filmens aller sterkeste roller, de tar rollene med største gravalvor og river av seg machoreplikker som tyder på at de ser seg selv som Stallone og Schwarzenegger-kopier og ikke som to småvokste tenåringer.
Det er mye talent i The Lost Boys, og spesielt scenen der Sam møter Frog-brødrene må betraktes som klassisk. "The Two Coreys" hadde en uforlignelig kjemi, og den smitter over på alle andre aktører i filmen som ender med en sympatisk karisma bare få slike filmer har. Filmen trekkes litt ned av all den slitsomme hylingen i actionkomediesekvensene, og det må være lov til å si at filmen sjelden eller aldri er skummel. Genialt nyskapende er det heller ikke, for eksempel oppdaterte John Landis varulv-mytene flere år i forveien. Men som renhekla underholdning har filmen stått seg uforskammet godt og bestefars punchline i filmens siste sekund får meg fortsatt til å le godt.
Bildet
En intet mindre enn mesterlig behandling av en mer enn tyve år gammel film, med flotte fargegjengivelser, sprakende klare bilder i sollys og veldig gode sort-toner.
Lyden
Warner Brothers liker Dolby TrueHD formatet, og hvorfor ikke. Fin oppløsning, fin retningsstyring av lydeffektene og klar dialog.
Bonus
Rikt og godt utvalg, med et finfint kommentarspor fra en stolt regissør, masse intervjuer og bakomfilmer, til og med en god ladning av deleted scenes, noe som er sjelden på så gamle filmer. Her er rockevideoer, individuelt vinklede kommentarer og make-up. Da får det heller være at alt er hentet fra DVD Special Edition-versjonen fra 2004, i likhet med selve den gode remastringen av filmen.