Silkesvarten (1994)

Mitt liv som... eh... hest

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook25.10.00

I 1877 skrev Anna Sewell romanen Black Beauty (Silkesvarten), som ble en av ettertidens store dyrehistorier, og - på linje med for eksempel Lassie og Flipper - alle hestegale barns favoritt.
Silkesvarten har vært sendt som TV-serie, og det er produsert et antall filmer etter inspirasjon fra boken. Den her omtalte versjonen ble regissert av Caroline Thompson i 1994 (kvinnen bak The secret garden fra 1993), og om den er "tro" mot romanens stemning og univers vites ikke, men filmen er iallefall minst like vakker og gripende som TV-serien. Silkesvarten fungerer godt som familieunderholdning, den er rørende, dramatisk og bittersøt, men av den typen film der det gode til slutt seirer over ondt - etter massiv motstand.

Helten i historien er en nydelig, kullsvart hingst med et særpreget hvitt bliss i pannen, og publikum opplever menneskene og begivenhetene gjennom ham. I sentimentale dyrefilmer gis dyrene menneskelige egenskaper - for å gjøre det lett for oss å relatere oss - og i Silkesvarten er konseptet tatt helt ut. Ved hjelp av voice-over (forøvrig nydelig lest av skotske Alan Cumming) formidler hesten oss sine følelser og tanker, og vi lærer Svarten raskt å kjenne som en lojal hest med et meget stort hjerte. Etter en halvtimes etablering av hestens snille lynne og bekymringsløse liv på landlige grønne enger - med flusst av vakre naturbilder og heste-idyll (riktignok i en litt glorete "hestemagasin"-stil) - er vi blitt så glad i dette sympatiske og edle dyret, at katastrofene som er i vente omtrent ikke er til å holde ut.

Svarten blir utsatt for de største påkjenninger. Hans gode eiere må flytte fra England etter en gårdsbrann, og Svartens mareritt begynner. Han selges til Lord og Lady Wexmire (Peter Cook og Eleanor Bron) i byen, to iskalde overklassesnobber som behandler ham elendig, og hans eneste trøst er at han er sammen med hestekjæresten sin, hoppa Ginger. Så lenge DET varer. Såre adskillelser, sykdom, ulykker, savn og dyreplageri er bare noen av ingrediensene, og tårene hagler i alle aldersklasser. Vi elsker Silkesvarten, og forakter menneskene som gjør ham ille. Filmen mangler ikke dramatikk, og holder koken hele veien gjennom.

Silkesvarten tar altså til orde for at dyr er i stand til å føle smerte, glede, savn, og så videre, ergo er ufølsomme mennesker som plager Svarten med hardt arbeid og gnagende seletøy gjort til karikerte og lett gjenkjennelige "bad guys". Filmen forteller i all tydelighet - også for ganske små barn - at hester er lojale, og at man skal være snill mot dyr og behandle dem med respekt. Det kan oppstå sterke bånd mellom dyr og eier om de viser hverandre tillit. Selv om filmen selvfølgelig er et sentimentalt eventyr, og budskapet greit, er den ikke spesielt filantropisk. Noen få mennesker er gode, andre svært onde.

Filmen har også en mer "voksen" side, nemlig Hewells underliggende kritikk mot den snobbete viktorianske overklassen, som utpekte seg til tidens moralsk overlegne. Jeg sikter blant annet til det latterliggjorte Wexmire-paret, som plager dyrene med smertefulle hestemoter i den hensikt å heve sin egen sosietetsstatus.

Bildet på DVD-utgaven kommer i formatet 1.85:1 (16:9 fullskjerm), og er - sett bort fra noen små forstyrrelser - glassklart og yter fotografjobben rettferdighet. DVD-platen har ikke annet ekstramateriale enn sin egen trailer, men det er heller ikke veldig dypt savnet.

Filmens lyd (Dolby Surround) høres helt fortreffelig ut, med nær og klar dialog, behagelig mikset sammen med den lyriske og stemningsskapende musikken til Danny Elfman, samt voice-over, effekter og atmosfære i perfekt balanse. Silkesvarten er dubet på seks europeiske språk. Norsk er ikke tilgjengelig, men det finnes en svensk dub som høres bra ut - og kan fungere som et alternativ for norsktalende barn uten engelskkunnskaper.

Selv om aldersgrensen er satt til fem år, kan den nok virke litt for skummel og slem for så små barn. Jeg vil tro at filmen best treffer unge mennesker fra syv-åtte til tolv-tretten år.