Utgivelsen: 
I dødvinkelen (2002)
Bak kamera på Der Untergang.
DVD
Region
Sone 2
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Filmfestivalen i Haugesund, 2002. Det er varmt og kinosalen er full av snorkende kinosjefer. Jeg er varm og kommer meg ikke ut av den trange salen. Dårligere utgangspunkt kan ikke en film ha, og den ulykkelige filmen var nettopp I dødvinkelen - Hitlers sekretær. Jeg simpelthen hatet den gamle skravlende damen og denne antifilmen etter at jeg kom ut i solen og den friske sjøluften. Men samtidig er det en film jeg ikke helt har klart å glemme. Hennes historie var egentlig sterk og spennende, og jeg har alltid hatt lyst til å se den om igjen, under bedre omstendigheter. Så hva er vel bedre enn en varm sofakrok, med fyr i peisen og med snøen lavende ned utenfor, og ikke minst med mesterverket Der Untergang friskt i minne.
Traudl Junge ble Adolf Hitler sin sekretær i 1942 og forble ved hans side til siste slutt. Hun var ung og naiv, og som alle andre rundt Hitler, fascinert og besnæret av denne lille mannen. I denne dokumentarfilmen får vi se et nærmest uredigert intervju med henne gjort kort tid før hun døde av kreft i 2002. Hun forteller om sin barndom, og sin oppvekst i Bayern, og om hvordan Tyskland vokste ut av fattigdom og arbeidsløshet under Hitlers styre. Hvordan jødene ble behandlet tenkte hun ikke så mye på, ingen likte jøder på den tiden likevel, heller ikke i Norge.
Det er skremmende og samtidig litt rørende (på en vond måte) å høre henne fortelle om hvordan Hitler luftet hunden sin og smilte og hilste vennlig og samtidig vite om alle grusomhetene han begikk. Hun hadde vokst opp uten sin far, og så naturlig nok på den koselige Hitler som en farsfigur, men som hun selv sier: Hvis din far svikter deg, er det ikke vanskelig å hate ham.
Vi får også servert en forklaring på hvordan dette kunne skje, hvordan alle tyskerne som var med på massemordet klarte å leve med seg selv. De så på det som et offer fra sin side, ikke fra jødene sin side, men sin egen. De var utvalgt til å gjøre den fryktelige jobben, som måtte gjøres om den hvite rase skulle få herske. De ofret seg for alle de andre som ikke behøvde å jobbe i gasskammerne eller i krematoriene. En snodig men på en fryktelig måte en forståelig teori. Når mennesker først er hjernevasket til de grader, så skjønner man bedre mekanismen i hodene deres. Hva de har tenkt mens det hele har pågått.
Traudl Junge har selvsagt store problemer med å snakke om dette. Hun har brukt alle årene etter krigen på å bearbeide disse inntrykkene, og har rett og slett ikke klart å fortelle det før nå. Hun føler seg skyldig i overgrepene og massedrapene, hun kan ikke skjønne at hun var så naiv som hun var. Hun må ha visst om hva som foregikk i konsentrasjonsleirene, på ett eller annet nivå i bevisstheten sin. Dette klarer hun ikke å tilgi seg selv.
Det er ikke så mye å si om filmens form. Den består utelukkende av et intervju gjort med Traudl Junge. Selv sitter hun og ser intervjuet på en tv-skjerm, og legger til opplysinger som hun glemte under hovedintervjuet. Dette er det eneste som er gjort av manipulering. Ellers får hun snakke mer eller mindre fritt under hele filmen. Dette er filmens styrke. Selv syns hun at de mange anekdotene hun forteller om Hitler er banale og ubetydelige, noe hun kommenterer mens hun sitter og ser på seg selv. Men det er jo nettopp disse menneskeliggjørende trekkene ved Hitler som gjør historien så sterk.
Hun greier ut om mageproblemene hans, og hvordan en problematisk fordøyelse nok var grunnen til at han var vegetarianer. Hun snakker om hvor glad Hitler var i hunden sin Blondie. Men den sterkeste delen av beretningen er selvsagt hennes skildring av de siste dagene i bunkersen, der Hitler går inn i seg selv og anklager alle rundt han for forræderi, og hvordan de alle sammen pratet om hvordan best ta livet av seg, også Traudl Junge hadde tenkt å ende sine dager ved førerens side. Akkurat som i Der Untergang er det drapet på de seks barna i Goebbels-familien som gjør sterkest inntrykk i Im Toten Winkel. Helt uforståelig for oss i dag å fatte fanatismen som disse menneskene trodde på. Barnas mor ville ikke la dem vokse opp i et Tyskland uten nasjonalsosialisme.
Etter krigen slapp hun noen form for straff, hun hadde vært for ung til å forstå hva som foregikk. Til en hvis grad sa hun også dette til seg selv, men ettersom årene gikk skjønte hun at å skylde på sin unge alder ikke var godt nok. Samme året som hun begynte i jobben som sekretær ble en ung kvinne på hennes egen alder henrettet for å ha motarbeidet Hitler. Traudl Junge innser at hun selv kunne ha funnet ut om grusomhetene.
Det er modig og originalt å sette en slik film opp på kino. I Tyskland gikk denne for fulle hus. Personlig mente jeg den hadde passet best som en times intervju på tv, men etter å ha sett den om igjen må jeg innrømme at den funker. Man får en enorm nærhet til Traudl Junge når man ser henne på stort bilde i en kinosal. Filmen er sterk og spennende. Ikke ytre spenning, men denne kvinnens beretning er så spesiell og unik at den trenger å bli fortalt.
Du kan velge å se den spektakulære utgaven i Der Untergang, som også er basert på livet til Junge, eller den lavmælte Im Toten Winkel. Eller du kan se begge to, og lære av dem. Begge to er sterke filmopplevelser.
Teknisk
Det er ikke noe å si om denne utgivelsen rent teknisk, den er i 4:3 fullskjerm og i mono. Bildet er helt ok, verken mer eller mindre enn forventet.
Når det gjelder ekstramateriale så er det fraværende, jeg vet ikke om det i dette tilfellet er en god eller dårlig ting. Selve filmen står veldig støtt på egne ben, så en eventuell kikk bak kamera måtte dreid som de faktiske produksjonsforholdene og så videre. Jeg vet ikke hvor interessant det ville vært. En dokumentar om Traudl Junge ville i alle fall ha sparket bena under hovedfilmen, der hele konseptet er en gammel kvinnes beretning, og kun det.
Det kan kanskje nevnes at den inngår i serien The Silver Screen Collection som SF Norge gir ut her til lands, bestående av stort sett smale filmer fra all verdens land. Bra tiltak støttet av S film og Film & Kino.
Filmen vil nok for mange virke kjedelig og langdryg, så det hjelper å vite hva du går til. Det gjorde ikke jeg i Haugesund i 2002, men nå føler jeg meg beriket etter å ha sett den om igjen.