Utgivelsen: 
Den rosa panteren 2 (2009)
Sjarmløst og kjedelig
Filmen kan skryte av et regulært Dream Team av skuespillere og komikere, men det nytter ikke når historien er så dårlig, komikken så fantasiløs og repeterende og regissøren er henimot talentløs.
Se filmklipp
Den mystiske mestertyven Tornado herjer verden og stjeler nasjonalskatter, og inspektør Clouseau (Steve Martin) blir satt på superlaget av etterforskere for å finne banditten. Den legendariske franske diamanten The Pink Panther blir neste bytte, og den forfengelige etterforskeren legger både prestisje og sjel i etterforskingen. Resten av superlaget oppdager til sitt store sjokk at Frankrikes mesterdetektiv er en kløne av den livsfarlige sorten og med en heller underlig polisiær prosedyre.
Jeg minnes The Pink Panther Strikes Again, der flere nasjoner sendte sine beste drapsmenn for å få has på inspektør Clouseau. I dag ville det være nok å sende bud på regissør Harald Zwart. Av årsaker som er meg totalt uforståelige får denne oppskrytte reklamefilmskaperen med kolossal og ubegrunnet selvtillit lov til å lage påkostede filmer i Hollywood med omtrent hvem han vil ha av skuespillere, og det beste han har drevet det til så langt er middelmådige One Night At McCool’s. Ikke mannen jeg ville satt til å berge Pink Panther-serien fra den visse død. Her setter han de siste spikrene i likkisten sammen med et par manusforfattere som antakeligvis gjorde jobben på én kveld og fortsatt hadde tid til å rekke niern på kino.
Til tross for et sjelden oppbud av aktørtalenter, er det forunderlig hvor lite morsomt dette er. John Cleese er nok bedre enn Kevin Kline som Dreyfus, men resultatet er milevis fra det Cleese kan gjøre med selv halvgodt materiale. Andy Garcia er en dyktig skuespiller, men langtfra noen komiker, noe man for så vidt kan si om Jean Reno, Alfred Molina og Emily Mortimer også. Skuespillere kan egentlig være morsomme, bare noen som kan komediefaget forteller dem hva de skal gjøre. Synd å måtte si at Steve Martin har mistet grepet og Harald Zwart aldri har hatt det.
Ikke engang karakteren Clouseau har de fått til. Han varierer brått og meningsløst mellom virkelig å være en mesterdetektiv og en fullstendig åndsforlatt tulling som er heldig om han kan gå ti skritt uten å falle. Mesteparten av filmens såkalte humor går faktisk ut på fall. Uforklarlige, ulogiske, tøvete fall som medfører store og kostbare ødeleggelser. Scenen der de fabelaktige destruktive spontan-sparringene mellom den gamle Clouseau og hans uforliknelige livsfarlige livvakt Kato er forsøkt etterapet med en scene der Steve Martin karateslåss med to guttunger og ødelegger leiligheten. Det gjør vondt i selve sjelen å se dette.
Det er mulig at filmen er ment for et mye yngre publikum enn de gamle. Jeg tror likevel at barn også vil kjede seg fort av endeløse scener der de samme replikkene/handlingene/fallene gjentar seg om og om igjen. Barna fortjener også noe bedre enn fire-fem halvgode replikker på halvannen time.
Bildet
Det er noen merkelige hakk ved panorering og hudfargene er tidvis for rødlige. Det meste er imidlertid veldig bra, med fine kontraster og dype toner av sort.
Lyden
Et helt finfint lydspor i DTS-HD som sjelden imponerer, men som heller aldri skuffer.
Bonus
To nokså likegyldige bakomfilmer om stunts, dialekttrening, om hvor fantastiske skuespillerne er, slike ting. Greit nok, men også greit nok å hoppe over. En nokså kjedelig bukett innspillingstabber er også tatt med, og kanskje hovedfilmen skulle vært å finne her også. Hvis man er av den typen som synes at flyreiser er spennende og går altfor fort, finnes det en digital kopi inkludert, lett å overføre til bærbart medium. Med denne filmen vil Tromsø – Oslo føles som Oslo – Bangkok.
blog comments powered by Disqus