Utgivelsen: 
Europe: Almost Unplugged (2008)
Europe – nesten uutholdelig
Europe har gjort mye stort i sin karriere, men denne utgivelsen er på alle fronter en stor fiasko.
Fotogalleri
Barndomsheltene i Europe har de siste årene hatt en stor opptur da de etter en lang dvale ga ut ”Start from the Dark” i 2004 og to år senere den overraskende vitale ”Secret Society” – ei skive som vokste seg særdeles sterk. To år og mange konserter senere fant Europe ut at det var på tide med en semiakustisk konsert med innleide strykere, og når de først var i gang så hvorfor ikke lage en DVD ut av det også?
Denne utgivelsen har blitt en samling av sterkt varierende låter, med kutt fra alle skivene foruten den grelle ”Prisoners in Paradise”. I tillegg har fire coverlåter funnet vegen inn i settet, og litt synd er det da at Led Zeppelin-coveren ”Since I’ve Been Lovin’ You” er den låten som fungerer best på denne konserten.
Problemet med denne utgivelsen/konserten er at Europes musikk ikke passer stilen, noe ”Since I’ve Been Lovin’ You” gjør. ”Hero” fra ”Start in the Dark” fungerer også godt, men er med sin klissete pop-stil en langt svakere låt. Man merker godt at alle de rocka låtene mangler noe i denne settingen, og kanskje kommer dette av vokalen som er veldig heavy metal uansett hvordan de snur og vender på det instrumentale. Europe har dessuten radbrekt sin store hit ”The Final Countdown” ved å forsøke å tilpasse den unplugged-stilen med endrede vokalmelodier. Det er rett og slett grusomt!
Av den grunn er det balladene som fungerer best her, og derfor er det noe underlig at en låt som ”Carrie” er ekskludert. Bandet fremfører sterkt på sine respektable instrumenter, men innlevelsen skorter det stort på. Det vises godt at dette ikke er Europes vanlige stil, for distansen mellom publikum og bandet er enorm. Selv om det sikkert var en grei opplevelse å være tilstede på konserten så er dette en av de kjedeligere opptredene av ”unplugged” jeg har sett.
I tillegg har Europe i denne sammenhengen hentet inn fire jenter på henholdsvis fiolin, bratsj og cello. Strykerne er arrangert av fiolinist Malin-My Nilsson, og selv om kameramannen tilsynelatende har forelsket seg i henne så er strykerarrangementet så grusomt kjedelig og uoriginalt at bandet ville stått bedre på egne ben.
Teknisk
Rent filmteknisk suger utgivelsen, og det later til at en gjeng uerfarne og fantasiløse filmstudenter med estetisk sans som en lavmåls tagger har fått jobben. Bildet er slapt og kornete, fargene er tamme og for å gjøre opp for dette har det blitt lagt til et ekstra kornete filter på mange av de svarthvite sekvensene. Det hele ser ulidelig stygt ut, og den grønne bakgrunnen på det svarthvite bildet tar virkelig kaka på usjarmerende 80-talls amatørestetikk.
Den vanlige feilen med close-up av høyrehånda til gitaristen under solo er med, klipping følger ikke musikkens rytme og bildet er ofte ute av fokus. Showet har blitt filmet i forskjellige format, så visse steder blir bildet strukket så Joey Tempest ser ut som feit, liten gris, og selve oppløsning på bildet er langt fra tilfredsstillende der det har blitt oppskalert for mye.
Lyden er passe høy, men den er ikke særlig god. Den føles noe innesperret, samtidig som den er tam og kjedelig. Man hører alle instrumentene godt, men lyden har ikke blitt løftet godt nok i mastringen. Lydsporet er valgfritt DD 2.0 eller DTS 5.1 surround.
Det er ikke lagt til noe ekstramateriale, noe som burde ha vært en smal sak å ordne i stand her.