Søsken til evig tid: Amerikareisa (2015)
Årets norske gladfilm, og et trivelig gjensyn for alle som likte den første filmen
Med en solid forankring i den originale filmen, får vi bli med søsknene Kleiva på en fornøyelig og underholdende reise til slekten i Amerika.
Fotogalleri
For to år siden ble «hele» Norge sjarmert av et eldre søskenpar som levde på en måte som nesten ingen gjør lenger, der d drev småbruket sitt på en utdatert måte etter moderne standarder. Filmen Søsken til evig tid ble en relativt stor suksess på kino, og mange hundre tusen fikk med seg kortversjonen av filmen da den gikk på TV2 julen samme år. Det var ingen tilfeldighet at filmen ble en stor suksess. I det nye årtusenet har dokumentarer om bondekultur blitt svært populært, da spesielt gjennom flere storsuksesser på TV. Her kom det en film med samme tematikk, filmet med et poetisk tilsnitt, og med hovedpersoner som var både sjarmerende og mystiske. Det var umulig å ikke like menneskene og deres måte å leve livet på. Mot slutten av filmen fikk de besøk av slektninger fra USA, og i den nye filmen om søskenparet Magnar og Oddny Kleiva, er det som tittelen indikerer – en reise til det forjettede landet som står for tur.
Noe av det som gjorde den første filmen unik, var måten den fortalte historien på. Tempoet var dratt ned betraktelig, og kunne ofte minne om kunstfilm i måten den dvelte ved sine subjekter på. Det nye kapittelet i fortellingen om søsknene Kleiva har blitt mer filmatisk anlagt enn den første filmen. Kamera- og lydarbeid er mer moderne og formet etter underholdningsfilmens standarder. Dette er et grep som kan vippe begge veier, med tanke på hva som appellerte ved film nummer en. Tidsperspektivet er helt annerledes, og det ville vært nær umulig å lage den samme typen fortelling igjen. Fortellerstilen er også mer konvensjonell, med en tydelig narrativ handling. Selv om Amerikareisa er en annen type film, klarer den å fange opp andre aspekter som ikke var mulig ved forrige korsvei. Man kan godt sammenligne med en annen norsk dokumentarsuksess, nemlig Heftig & begeistret. Etter den store suksessen med den første filmen, lagde man en ny film når hovedpersonene skulle på reise til USA. En helt annerledes, men like fullt morsom og interessant film. Slik er også tilfellet med Søsken til evig tid: Amerikareisa.
En essensiell forskjell finnes mellom de to filmene om beboerne på Kleiva. I den første filmen ble livene deres en kontrast i forhold til livene publikum stort sett har. Vi fikk være med inn i livene deres og se på hvordan tilværelsen i deres mikrokosmos var. Derfor er det svært interessant og se hvordan den norske bondedokumentaren forholder seg til sine subjekter når det er de som skal eksponeres for verden rundt dem, og ikke motsatt. Den introverte studien i norsk kultur som er i ferd med å forsvinne er for all del både interessant og relevant, men det er et kjærkomment avbrekk å se disse menneskene – eller kulturelle fossilene, om du vil - i en helt annen setting.
Filmen starter med å vise hvordan livet på gården fortsatte etter at kameraene forsvant. Det er noe trygt og godt i å se at kontinuitetsbærerne av kulturarven fortsatt driver gården. Når de har fått hjelp av tilflyttede naboer, gir det også en slags merkelig forsikring om at dette er noe som ikke kommer til å forsvinne. På en måte aksepterer vi at de kan få reise bort, som om de har gjort seg fortjent til det. Bonden er i nyere norsk dokumentarfilm en kulturhelt som trives best i sitt eget selskap, og det er interessant at man går bort fra dette konseptet. Men samtidig som dette er en annerledes film, er grunntonen den samme. Det utvises en respekt for Magnar og Oddny, og selv de industrielt anlagte slektningene vi får treffe i statene, utviser stor respekt for søsknenes måte å forvalte jord og kulturarv på. Dermed ender Amerikareisa opp i samme kategori som lignende, tematiske dokumentarer, med sin respekt for bonden og bondeyrket. Selv i USA har den norske bondens gode moral ført til at mange har blitt rike og suksessrike. En større honnør kunne vel knapt gis til den norske småbrukeren, selv om man kan kjenne på en ambivalens ved det industrielle landbruket, da.
Før de reiser, får vi vite litt mer om livet på gården før i tiden. Noe av det jeg følte manglet i den første filmen, var en større forankring i forhistorien, slik at man lettere kunne sympatisere med de sosiale aktørene. Gjennom gamle bilder av livet på Kleiva pre-Søsken til evig tid og med Magnar som forteller, får vi sårt tiltrengt tilknytning til plassen og menneskene. Jeg skal ærlig innrømme at anslaget i filmen rørte meg dypt. Likevel skulle jeg sett at vi fikk vite mer om søsknene. Fremdeles er de litt mystiske – litt vanskelig å komme innpå.
En av årsakene til at det er krevende å komme innpå hovedpersonene, er at de er mennesker av få ord. Spesielt sier Oddny svært lite, og det fører til at hun havner litt i bakgrunnen. Magnar derimot, åpner seg mye mer i den nye filmen. Han er uten tvil en historieforteller, om enn en motvillig en. Han er også mer åpen for nye impulser, mens søsteren er mer skeptisk av natur. Det blir flere uforglemmelige øyeblikk når Magnar blant annet får være med i maskiner av slike dimensjoner at det nesten er komisk i seg selv. Kulturkrasjen er til tider lattervekkende.
Ved første øyekast er Amerikareisa en langt mer triviell historie enn det som er tilfellet med den første filmen. Og det er den. Men grunnlaget er allerede lagt, vi kjenner til menneskene, livet deres og plassen de bor på. På mange måter er dette en klassisk fortelling, hvor mennesker fra små steder får reise ut og se en verden som i deres hverdagsliv er en virkelighet som nærmest ikke eksisterer. Kontrastene når de står midt i New York er store, og deres møte med en gård som på to dager produserer mer melk enn hva søsknene lager på et helt år, er enorme. Det virker nesten som om de ikke helt tror på det de ser. For oss som ser på, er også de store dimensjonene overveldende. Amerika er et land som er grunnleggende annerledes enn Norge, og det er fascinerende å se på.
Vi får være med på en aldri så liten historietime, og dette er noe av det jeg likte aller best ved filmen. Mange tenker nok ikke på at i løpet av en hundreårsperiode som startet rundt 1820, emigrerte nær en million nordmenn til statene. Færre vet vel hvilke konsekvenser dette fikk for vårt eget land, og det finnes knapt noen som kjenner til skjebnen til de som klarte å overleve og blomstre i det nye landet. Gjennom Magnar og Oddnys familiehistorie, får vi et lite, men viktig historisk innblikk i vår felles historie. Den som ikke lar seg fascinere over det emigrantene fikk til, er ganske historieløse.
Amerikareisa er en grunnleggende annerledes filmopplevelse enn den første filmen, både på godt og vondt. Noe av det som gjør dokumentarfilm til et viktig innlegg i samfunnsdebatten, er at den tar for seg sosiale tema slik de er i den virkelige verden. Men samtidig handler det om hvordan man som dokumentarist forholder seg til temaet som skal tas opp. Så selv om dette er en ganske planlagt konstruksjon, tar den opp nok spørsmål til at den kan forsvare å kalle seg en «ekte» dokumentar. Dokumentarskaperne hjelper til med å realisere en slags drøm for søskenparet. Måten de forholder seg til historien er også bra, og dermed føles ikke Amerikareisa kun som et reisebrev, men en film som har noe genuint å fortelle.
Det filmen mangler i poetisk tilsnitt, tar den igjen på sjarm og underholdningsverdi. Man skulle kanskje ikke tro at en film som dette kunne bli rørende, men det ligger en hjertevarme i bunn – en respekt for de som er med. Selv om Magnar og Oddny mest sannsynlig aldri hadde kommet til å ta denne reisen på eget initiativ, føles det som om de oppriktig synes at de fikk en fin tur. Det er det aller viktigste. Når det også blir en morsom, lærerik og følelsesmessig sterk film for oss som ser på også, kan man ikke si noe annet enn at produksjonsteamet nok en gang har truffet blink. Gjensynet med Magnar og Oddny ble et svært hyggelig et.