The Piano (1992)

Et helt følelsesunivers i lite miljø på New Zealand.

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook04.05.99

Når en film bli betegnet som en storslagen kjærlighetshistorie, og gjør stor suksess hos det brede publikum, skapes det umiddelbart en dyp skepsis hos undertegnede. Det er lett å se for seg en tannløs historie, marinert i sukker og pakket inn i arty-farty bildespråk. The Piano (1992) er et godt eksempel på at det ikke lønner seg å være fordomsfull. Selv om filmen har et rolig tempo, guddommelig fotografering og en sart utseende hoverdperson, er den langt fra ufarlig. Det får man sterke signaler om allerede i første scene, der det skapes en vemmelig undertone ved at kamera panorerer fra et nydelig bilde av en strand med mennesker som kommer i land, til en jente som spyr kraftig. Lignende kontrapunktiske grep (såkalte "ugly touches") går igjen hele veien, og gjør at undertonen blir veldig ubehagelig etterhvert, selvfølgelig med intensjon om å få seerne til å leve seg inn i den noe originale hovedpersonens (Ada) indre verden. - Og SOM det fungerer!

Den australske regissøren Jane Campion har laget filmer om rare kvinner før (Sweetie og Angel At My Table), og The Piano er en tilføyelse i rekken. Campion står for både regi og manus. Ada (Holly Hunter) er en selvvalgt stum(!), skotsk kvinne i tredveårene som sammen med sin lille datter Flora (Anna Paquin) og sitt dyrebare piano, kommer til New Zealand. Der skal hun møte sin ukjente mann, et ekteskap arrangert av faren.

Filmen gir en følelse av klam innestengthet, som selvfølgelig er tilsiktet. Selve landskapet er tungt og mørkt, men vakkert og dramatisk, som i et eventyr av brødrene Grim. Luften virker fuktig, og menneskene, særlig kvinnene med sine lange kjoler, strever seg frem gjennom søle og leire, i et lite samfunn der innbyggerne tviholder på restene av den viktorianske levemåten. New Zealands natur var sådan en perfekt valgt ramme rundt skildringen av det mest klaustrofobiske som finnes: Mennesker som lever sammen, men som samtidig er totalt avstengt fra hverandre, på forskjellige måter.

Pianoet er Adas frihetskilde og stemme, men mannen hennes er blind for viktigheten av instrumentet, og bytter det bort til naboen, Baines (Harvey Keitel) mot litt land. For Ada oppleves handelen som et overgrep, som å bli fratatt retten til å uttrykke seg. I desperasjon etter å få pianoet tilbake, gir Ada etter for Baines ønske om å se på henne og berøre henne mens hun spiller. Hun får en til fem tangenter tilbake for hvert øyeblikk av intimitet. Overfor ektemannen later de som om Baines tar pianotimer... Ada har ikke utviklet noe intimt forhold til ektemannen, og siden Baines er den eneste som verdsetter Adas skjønnhet, og den eneste som merker den seksuelle ladningen i pianospillet hennes, forandrer hun etterhvert posisjon fra offer til frivillig medvirkende i forholdet til den røffe og følsomme Baines, som tilsynelatende er Adas rake motsetning.

Skildringen av deres forhold og Adas utvikling er på alle måter mesterlig framstilt. Jane Campion behandler nok denne situasjonen annerledes enn det en mann ville ha gjort. Hun har god forståelse for den makten Ada får ved å late som om Baines ikke betyr noe for henne, og for den subtile forand-ringen hun selv går gjennom. Campion leker med dynamikken mellom dvelende scener og effektiv fortelling, og har full kontroll. Historiens basispremisser blir i løpet av få minutter effektivt og elegant etablert, og det finnes ikke et unødvendig øyeblikk i denne to timer lange filmen. The Piano er også en studie i allegori-bruk.

Skuepillet er imponerende over hele linjen. Hunter makter å skape et eget litt sært og merkelig univers rundt sin bleke figur. Det skjøre og vevre utseendet hennes forsterker kraften i sinnet og desperasjonen hun bærer på. (Nok en vellykket kontrastbruk!) Den svært unge Paquin gjør den mest bemerkelsesverdige jobben som Adas datter, og må være noe av det beste spillet prestert av en barneskuespiller gjennom hele filmhistorien. Rollen hennes er stor, og hun er faktisk den karakteren som har flest replikker. Man får hakeslipp av hennes sterke og intuitive spill, for det virker som om hun sitter inne med en innsikt og en visdom som det ikke er mulig å tilegne seg gjennom et åtte-tiårig liv. Det er nesten overnaturlig til tider!

DVD-utgaven er av god teknisk kvalitet, og byr på informasjon om skuespillere og om produksjonen. I den interaktive menyen har man valget mellom å se filmen i widescreen eller standard 4:3-format. Så da er det ikke annet å si enn: Kjøp/se The Piano hvis du ønsker både utfordring, overraskelser og estetisk nytelse!