Utgivelsen: 
South Park - Sesong 11 (2007)
Knallsterk sesong
I sin sesong nummer elleve viser herrene Parker og Stone overraskende mye muskler og oppnår gang på gang overraskelser med uventede vrier i de ofte treffsikre historiene.
Jeg har stokket litt på rekkefølgen av disse sesongene i det siste, slik at både sesong 12 og 10 ble sett og anmeldt før denne. Førstnevnte viste tydelige tegn til tretthet og idétørke, og sistnevnte inneholdt flere skuffelser. Derfor var jeg heller skeptisk til å ta et kritisk gjensyn med sesong 11.
Lykkeligvis var frykten ubegrunnet. Denne sesongen utmerker seg med et kolossalt antall originale ideer og snodige vendinger i historiene som først etterpå virker helt logiske. Det lå ikke i kortene at en episode som starter ved at Stan stilte undrende spørsmål om tradisjonen ved påskeharer skulle ende ut i en ellevill parodi på Da Vinci-koden og by på en lumsk og farlig ninja-Jesus (”Fantastic Easter Special”). Eller at historien om at kjønnsopererte Mrs. Garrison som oppdager at hun (han) er lesbisk skal ta av i en frydefull parodi på filmen 300 (”D-Yikes!”). ”Night of the Living Homeless” er bare sånn passelig, og mens Parker og Stone lykkes fint i å parodiere TV-serien 24, inneholder ”Snuke” altfor mange altfor dårlige slibrige vitser. Slibrigheter har jeg prinsipielt ingen problemer med, men vitsene må sitte. ”More Crap” er en måtelig vellykket på selvparodi, men Bono får iallfall sin bekomst.
De få svakhetene mer enn oppveies med elegante ”The List”, der guttene for en gangs skyld må håndtere barneproblemer, den sviende utdritingen av Guitar Hero og spillegalskap i alminnelighet i ”Guitar Queer-O” og den overdådige trippelepisoden ”Imaginationland”. Sistnevnte omhandler et blodig angrep på fantasien vår, nærmere bestemt et land der alle fantasifigurene våre bor. Jeg skulle gjerne sagt at dette var enestående originalt, men om det er bevisst eller ikke, er premissene lånt fra Bill Willinghams utmerkede tegneserie Fables som begynte alt i 2002.
Ingen South Park-sesong er komplett uten noen episoder der Cartman er stjerne. Han er flott i den frekke episoden Cartman Sucks, men han når de helt store høyder i den gjennomført festlige og rå ”Le Petit Tourettes” der Parker og Stone for en gang skyld lykkes i elegant balansesatire. De tapper Cartmans hensynsløshet og endog sykdommen Tourettes for hva som finnes av humor – men klarer likevel å unngå å gjøre narr av de virkelige pasientene.
En av de aller beste sesongene av South Park.
Teknisk
Igjen, en trist innpakning, kjedelige menyer og bildet og lyden er ikke bedre enn minimumskravet. I det minste slipper vi pipelyder over de mange tabuordene denne gangen, og det er da noe.
Bonusstoffet er renset vekk for disse utgavene, noe jeg stadig irriterer meg over fordi jeg ville likt å høre hva Parker og Stone selv ville ha sagt.