Nyeste anmeldelser på groove.no:
Jesu' siste fristelse [Criterion Collection] (1988)
Ikke noe å hisse seg opp over.
The last temptation of Christ (Jesu' siste fristelse) er tittelen på filmen i Martin Scorseses regi som i 1988 fikk fanatisk kristne til å demonstrere utenfor kinoene i sinne - mange uten engang å ha sett den. I USA gikk motstanderne så langt at de krevde at Universal skulle tilintetgjøre filmen ved brenning. Utløsende faktor er Jesu' siste fristelses noe ukonvensjonelle vinkling på Jesus liv. Forfatteren av boken som filmen bygger på, Nikos Kazantzaki, vektla Jesus dypt menneskelige sider - for å gjøre det enkelt for oss dødelige å trykke ham til sitt bryst og gjøre ham til en positiv og begripelig livsmodell. Men historien under Scorteses tolkning ble altså oppfattet blasfemisk - og spekulativ - av flere.
Handlingen starter med en voksen Jesus som er vettskremt over en snikende viten om at han er valgt ut av Gud, men er samtidig usikker på hva det innebærer for livet hans. Han mener seg feig, syndig, og er full av motstand. I tillegg plages han av råtten samvittighet ovenfor Maria Magdalena (Barbara Hershey), som alltid har villet gifte seg med ham - men gått hen og blitt hore siden han ikke var rede. Jesus tar - tradisjonen tro - på seg skylda. I tillegg blir han dratt inn i politikken av sin beste venn, Judas (Harvey Keitel). Alt dette skjer mens han samtidig har sin religiøse "oppvåkning", og opplever at Gud taler gjennom ham.
Det er for så vidt greit å synliggjøre Jesus naturlige feighet, tvil, frustrasjoner og sinne over å være utvalgt til å dø, og så videre, hvis det har noe for seg - og nettopp DET kan man lure litt på når det gjelder denne filmatiseringen. Jesu' siste fristelse har av flere blitt betegnet som Scorseses største og mest personlige og ektefølte verk, men undertegnede er dypt uenig. (Se heller Raging Bull eller Taxi Driver!)
Filmen har flere store problemer. Det ene heter Willem Dafoe, som skaper en skremmende slapp og lite karismatisk Jesus - selv om han tar seg noe opp etterhvert som filmen skrider frem (og håret hans gror!). I partier er leppesynk'en elendig, dialogen kunstig skrevet - og spillet det samme. Det er også corny å se kjente fjes som David Bowie i rollen som Pilatus, eller Harvey Keitel og Harry Dean Stanton dukke opp i kjortler i det "bibelske landskapet" - som Dafoes/Jesus hengivne apostler. Gud vet hvorfor de melder seg til tjeneste for en såpass usympatisk fyr! Hans framtreden krasjer med den påståtte grunnideen om Jesu menneskelighet som filmens utgangspunkt for å gi en virkelig forståelse av evangeliene. Men man føler ingen nærhet - verken til mannen eller budskapet hans.
I det hele tatt består Jesu' siste fristelse av en rekke påstander som ikke virker ekte, og derfor ikke når inn. Filmen er av den nesten tre timer lange (163 minutter) svulstige typen, " storslagent" episk anlagt, med uthalte detaljer og scener fulle av all verdens staffasje. Effektlydene blåses opp til det vulgære, og det hele virker svært rotete fortalt - krampeaktig og påtatt - godt hjulpet av teatralske forestillinger.
De mest kjente bibelstedene er brukt flittig, men filmen har en annen slutt enn den bibelske versjonen - og her forsvinner den virkelig ned i klisjeenes og vulgaritetens avgrunn. Jesus må nemlig gå et par runder til før han fatter budskapet - ihvertfall i teorien. Uten å røpe for mye, kan jeg fortelle at forholdet til Maria Magdalena blir viet uforholdsmessig stor plass, og at det er barn med i bildet...
DVD-bildet kommer i en urestaurert 16:9 fullskjerm-utgave, og har enkelte forstyrrelser, drop-outs (informasjonsløse punkter) i særdeleshet. Lyden i Dolby Digital 5.1 er klar og tydelig, men med overdreven atmosfære og effekter. Den spesialkomponerte musikken til Peter Gabriel ligger fint i bildet. Lydmiksen vil - som mye annet - forbli en smakssak.
DVD-platen er beriket med mye ekstrastoff - det er tross alt en samleutgave fra Criterion vi snakker om. I tillegg til et kommentarspor med Scorseses uttalelser, finnes det en seksjon kalt "Scorseses visual research" der man ser utdrag av noen av kildene i form av tekst og stillbilder. Det finnes også en egen bildeserie fra produksjonsperioden. Det mest spennende er kanskje er 15 minutter lang "bakomfilm" fra location i Marokko (VHS), som Scorsese ville ha som dokumentasjon av innspillingen. Morsomt! Og ikke nok med det. Peter Gabriel gir et 11 minutter langt intervju om arbeidet med filmmusikken, og til dette er det også knyttet et fotogalleri, samt tekstsider. Dette er et eksempel på en DVD-utgave som med sin fyldige presentasjon HEVER filmen en karakter.
Konklusjonen må allikevel bli at noen av motstanderne kanskje hadde rett. Filmen er forferdelig kommersiell. Men det er vanskelig å se at noen kan ta denne - tross alt glattpolerte - Hollywood-filmen så alvorlig at de føler seg religiøst indignert - bare fordi den har Scorseses signatur.
blog comments powered by Disqus