Sabrina (1954)

A woman happily in love burns the sufflè. A woman unhappily in love forgets to turn on the oven.

Av David Auby JohansenFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook08.02.06

The Appartment, Sunset Boulevard, Double Indemnity, Some Like It Hot. Jeg regner med at filmkjennere med smak for klassisk Hollywood-film nikker gjenkjennende på hodet. Billy Wilder (som du kanskje har forstått er regissøren bak nevnte filmtitler) var en nærmest uangripelig regissør innen sitt felt (romantiske dramakomedier og film-noir) og holdt et skyhøyt nivå gjennom sin filmkarriere på over 50 år.

Sabrina (1954) er kanskje ikke blant Wilders mest kjente filmer, men inneholder allikevel alle de riktige ingrediensene som gjør hans filmer så smakfulle – her har vi både stjerner som Humphrey Bogart, William Holden og selvfølgelig Audrey Hepburn; og et manus av Erneste Lehman (som var ekspert på å omskrive kjente teaterskuespill om til filmmanus). Alt ligger til rette, alt er ”riktig”, men er det nok?

“. . . the chauffeur's daughter who learned her stuff in Paris!”, er taglinen til Sabrina, og oppsummerer i grove trekk hva filmen handler om. Handlingen tar sitt utgangspunkt i et stort herskapshus der Audrey Hepburn spiller Sabrina som, du gjettet riktig, er sjåførens datter. Forutsigelig nok forelsker Sabrina seg i David som er en av husets sønner. David, en casanova av rang med tre forliste ekteskap bak seg, enser ikke den umodne og sjenerte Sabrina, men da Sabrina reiser på kokkeskole i Paris og kommer tilbake som en smart, sofistikert kvinne (selvfølgelig med ny frisyre og finere former), blir det andre, mer velhevede, boller.

Innen sin sjanger er Sabrina en sjarmerende og tidvis riktig morsom film. Jeg er usikker på om jeg lo av den merkelige 50-talls naiviteten eller av de morsomme situasjonene i filmen, men sannsynligvis var det begge deler. Wilder (i likhet med Hitchcock) har i etterkant fått status som auteurregissør (kort forklart en regissør som setter sitt eget spesielle preg på sine filmer). Wilders unike auteurpreg er noe som gjør Sabrina bedre enn en gjennomsnittlig romantisk komedie - filmen er tross alt ganske forutsigbar og kjærlighetsintrigen er banal. Det man legger mest merke til er bruken av rommet som til tider når Orson Wells-aktige dimensjoner. Det jeg savner i forhold til andre Wilderfilmer (spesielt Sunset Boulevard) er en større tematisk tyngde. I Sabrina hintes det blant annet om klasseskille, men man får aldri følelsen av at det har noen reel innvirkning på dramatikken, selv om filmen prøver å legge opp til det.

Det er kjent at Wilder og Lehman hadde store tidsproblemer med manuset til filmen, som mer eller mindre ble skrevet mens innspillingen foregikk. På et punkt ble Wilder faktisk så desperat at han overtalte Hepburn til å spille syk slik at Lehman fikk tid til å skrive ferdig scenen som skulle spilles inn. Hastverket kan tydelig sees i form av noen få, men viktige karakterfeil. Uten å røpe for mye så sliter Sabrina med mange valg som for meg virker helt opplagt. Heldigvis redder Audrey Hepburn dagen med en forførende god prestasjon (om det er skuespillerprestasjon er jeg ikke helt sikker på, men spiller det noen rolle?). Humphrey Bogarts prestasjon derimot er definitivt ikke like god. Bogarts litt gangsteraktige utstråling passer ikke spesielt godt til rollen som kynisk forretningsmann som forandrer seg til det bedre.

Sabrina er virkelig en fornøyelig film med mange morsomme og sjarmerende situasjoner. Dessverre skjemmes filmen av tidvis slett manusarbeid og en Bogart ute av form. For Audrey Hepburn-entusiaster og for tilhengere av den lette 50-talls romantiske dramakomedien regner jeg med at filmen blir en lystbetont affære.

Teknisk

Ahh, endelig litt 4:3 fullskjerm-format, mono og sort-hvit. I disse vide flatskjermdager er det godt med litt avbrekk. Overføringen fra originalen over til DVD har gått relativt smertefritt. Noe flimmer og lydskurr er det, men til å være monolyd (det er Dolby Digital-lyd forresten) er det mer enn bra nok, og det er godt mulig å få med seg filmen uten å sette på tekst (slik at man kan titte på Hepburn i stedet).

Av ekstramateriale er det ikke mye å sette tenna i. Den vedlagte dokumentaren minner tidvis om en slitsom reklamefilm (det er også slitsomt med den erkeamerikanske voice-over- stemmen), men heldigvis er det over på snaue 10 minutter. Bildegalleriet er interessant nok med tanke på at filmen er såpass gammel, men det er kun et bildegalleri, tross alt.

Det mest interessante bonusmaterialet er ironisk nok en liten pamflett på 7-8 sider. Leser man den før man ser filmen, vil man få enda mer ut av opplevelsen. Her får man litt innblikk i både studiosystemet, forproduksjonen av filmen, og ikke minst om Audrey Hepburn.