Utgivelsen: 
Buddy (2003)
Thats's What Friends Are For
DVD
Region
Sone 2
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
United (2003)
Den romantiske komedien har ikke vært blant de mest utprøvde sjangerne innen norsk film. Så plutselig dukket en liten håndfull av sorten opp i 2003, med Buddy, United og Kvinnen i mitt liv i teten. Ikke siden 50- og 60-tallet har det sydet (og syndet) slik i film-Norge må vite. Med bred publikumsappell og lave produksjonskostander er den romantiske komedien selve redningsplanken for en hardt prøvet filmbransje.
Nå blir sikkert gutta bak Buddy sure for at jeg benevner deres film som en romantisk komedie (en sjanger som fremdeles er for lettvekter å regne sammenliknet med de tradisjonelle føling i fjæra-filmene), men let's face it: samspillet mellom Pia Tjelta og Nicolai Cleve Broch er så søtladent og finstemt at det ikke er en annen utvei. Dette er tåresprengende romantikk av ypperste klasse!
Buddy forteller historien om Kristoffer (Nicolai Cleve Broch) som bor i kollektiv på Tøyen i Oslo sammen med bajasen Geir (Aksel Hennie) og nervøse Stig Inge (Anders Baasmo Christiansen). Introduksjonen gir inntrykk av fred og ingen fare for de lettbente vennene - helt til Kristoffers kjæreste Elisabeth (Janne "luremus" Formoe) vil ta forholdet til neste nivå ved å utveksle nøkler. Grepet av full panikk tar Kristoffer imot nøklene, men får raskt kalde føtter og vil levere tilbake nøklene, hvorpå Elisabeth gjør det slutt. Kristoffer er ikke klar for forpliktelser - han er fornøyd med loser-jobb og bruker mest energi på å lage Jackass-aktige videoer sammen med Geir.
Ballen har begynt å rulle, og nå skjer ting fort. Kristoffer og Geir roter seg inn i TV2-bygget og etterlater seg noen videotaper. Nydelige Henriette (Pia Tjelta) flytter inn i kollektivet. Stig Inge avslører flere nervøse sider. Elisabeth viser mer enn normal interesse for arbeidskollegaene. Geir møter gamlekjæresten og sønnen hennes. Så ringer TV2 og tilbyr gutta fast videoinnslag på landets mest populære prateprogram. Verden snus opp ned og i noen uker er livet en reality-fest, men så kommer virkeligheten og tar igjen hurragutta.
Det oser kvalitet fra alle kanter av Buddy: Skuespillerne er bra og kjemien dem i mellom er enestående. Castingen til Jannecke Bervell er nærmest perfekt, med unggutten Martin (Henrik Giæver) som beste eksempel. Scenografien til Billy "Betong" Johansson er poengtert og detaljrik med Moldejazz t-skjorta til TV-produsenten som kroneksempel. Morten Tyldum regisserer med stødig hånd og skal nok ha mye av æren for energien som ligger i dette verket. Men mest av alt er det manusforfatter Lars Gudmestad som skal ha takk for å ha kommet opp med en god og intelligent historie. Dialogen er problemfri, og langt unna de oppstyltede dialogscenene norsk film har slitt med tidligere. "Det er mad høyt, ass" utbryter Geir når han skal hoppe ut av vinduet på TV2, og selv om dette ikke er et eksempel på stor kunst, så er det i hvert fall en uttalelse målgruppa kan relatere seg til.
Musikken er det Lars Lillo-Stenberg som utfører med slentrende eleganse, og hans vennlige stemningsmusikk suppleres med låter fra andre kjente artister. Det er et sjarmerende grep at all musikk i filmen er norskprodusert med artister som Joachim Nielsen, Thomas Dybdahl, Maria Mena, Bertine Zetlitz og Gluecifer i spissen. Dette er en av de mange detaljene som hever Buddy hakket over de fleste andre norske filmer i 2003. Totalen er en sjarmerende pakke som både kiler latteren, empatien og tårekanalene. Herlig!
Teknisk
Når det kommer til tekniske finesser er dette en DVD-utgivelse som plasserer seg i underkant av midten på treet. Bildekvaliteten er upåklagelig, selv om den varierer i takt med de ulike opptakskildene som filmen presenterer. Videobildene til Kristoffer er håndholdte og kornete (skutt av skuespillerne selv), mens Tyldums bilder er varme og elegante. Lydsiden er velkomponert og presenteres i Dolby Digital 5.1, men det er lite å hente her for surroundfantaster og lydfetisjister.
Utgivelsen er utstyrt med et kommentarspor hvor regissør Tyldum og manusforfatter Gudmestad gir rikelig med anekdoter fra innspilling og manusarbeid. For min del er det sjelden at slike kommentarspor byr på de helt store åpenbaringene, men det er hyggelig å høre hvor godt fornøyd gutta er med filmen. Med all rett. Videre byr en dokumentar om innspillingen på intervjuer med de mest sentrale skuespillerne, samt regissør og manusforfatter. Som sedvanlig er dette en lettfattelig sak som ikke gir noen dype innblikk i produksjonen. Avslutningsvis er det inkludert noen tabbetagninger fra filmen, som bare er marginalt morsomme.
Samlet sett en god filmopplevelse med en middels innpakning.