Manhattan (1979)

Rhapsody in blue

Av PHBKarakter:

Del på Facebook31.07.00

Fotogalleri

'Chapter One. He was as tough and romantic as the city he loved. Beneath his black-rimmed glasses was the coiled sexual power of a jungle cat. New York was his town, and it always would be...'

Den svart-hvite Manhattan fra 1979, skrevet og regissert av Woody Allen, er en av undertegnedes absolutte favorittfilmer. Den innehar noe av den mystiske ingrediensen som gjør den til en suveren klassiker, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Kanskje har filmen rett og slett noe av den samme magien som byen den er oppkalt etter. Alle som har vært i New York, gått opp og ned bygater og avenyer en varm vår- eller høstkveld og kjent at man befinner seg i verdens hjerte, vet hva jeg snakker om.

Woody Allen hadde helt garantert forstått meg, for det er ingen tvil om at New York er en by han virkelig elsker. Og filmen Manhattan - selv om den forteller om moderne parforhold og kjærlighet mellom mennesker - er på mange måter en ode til den store byen. Her males byens dempede og vakre varme i flotte svart-hvite panoramaer innimellom sekvensene med Allens klassiske, tørrvittige kjærlighetsintriger.

Plotet er forholdvis typisk Allen: Han spiller Isaac, en skilt kar i førtiårene som lever av å skrive billig tv-komedie. Han har en sønn med en annen kvinne (Meryl Streep) som har forlatt ham for å leve i et lesbisk parforhold med en annen kvinne, og truer med å skrive en utleverende bok om hennes og Isaacs forhold. Hans nåværende kjæreste er en 17-årig(!), Tracy (Mariel Hemingway), som han insisterer på å ha kun et overfladisk forhold til for ikke å oppta for mye av livet hennes. Venneparet Yale (Michael Murphy) og Emily (Anne Byrne) er gift, men Yale har funnet seg en dame på si' - Mary (Diane Keaton), en journalist med skarpe meninger. Både Yale og Mary har samvittighetsproblemer, og snart er det Mary og Isaac som blir et par, men intrigene stopper ikke der...

I Manhatten filosoferes det lekende med parforhold i den moderne verden, og selv om filmen er laget på slutten av 70-tallet er det som fortelles akkurat like riktig idag. Og selv om det hele fortelles med uovertruffen humor, er observasjonene sylskarpe. Måten han framstiller parforholdene og de enkelte karakterenes følelser er mesterlig. Scenen der Mary, Isaac, Emily og Yale er på konsert er uforglemmelig, selv uten dialog. Og før dette - Mary og Isaac i planetariet...

Skuespillerprestasjonene er helt på nivå med manus. Om noen skal trekkes fram spesielt, må det bli Diane Keaton, som gjør en kjempejobb med en rollefigur som sliter med sine følelser overfor de to mennene, og har noen scener som er så virkelighetnære at man føler at man KJENNER henne. Og det samme er tilfellet med alle karakterene, i grunnen. Allen har laget en film om oss som sitter og ser på, rett og slett. Du føler med dem, og du kjenner deg igjen.

Teknisk sett syns jeg ikke denne DVD-produksjonen helt lever opp til hva filmen fortjener. Allen har selv sagt at han ikke ønsker kommentarspor på sine filmer, men denne platen fra MGM (en del av Woody Allen Collection) har kun traileren som bonusmateriale, og det er litt tynt. Noen kunne i hvert fall ha spandert noen tekstsider om mannen, bakgrunnsstoff om filmen, eller noe annet spennende. Det hadde også vært en fordel med undertekst på engelsk (her finnes bare Closed Captioning, som vi ikke har i Europa). Lyden i er mono (Dolby Digital 2.0), og Gershwin-musikken som utgjør det meget passende soundtracket kommer temmelig bra til sin rett. Bildet er i 16:9 letterbox (2.35:1) med en temmelig høy kvalitet, men dessverre ikke med den skarpheten og detaljrikdommen som en svart-hvitt film som denne kan framvise. Det hadde vært veldig fristende å la Criterion-gjengen ta seg av en overføring av denne filmen en gang - håper de gjør det. Den lite spennende DVD-platen gjør også at filmen såvidt glipper en toppkarakter.

Det er vanskelig å skulle rangere Woody Allens filmer, og undertegnede nøyer seg med å si at Manhatten ligger oppe på toppen av listen sammen med Annie Hall, Husbands & Wives, Hanna and her sisters... hm, det blir en ganske bra liste etterhvert. Det kan godt hende jeg er fullstendig blind for svakheter i denne filmen som jeg har sett snart et dusin ganger og omtrent kan utenat, men hver gang blir det et like hjertelig gjensyn. Manhattan er roligere og langt mindre frenetisk enn andre av Woody Allens komedier, men det gjør den også perfekt for en sen, varm kveld.