Utgivelsen: 
Fight Club (1999)
En på trynet
Man kan ta opp aktuelle problemstillinger og sette dem på spissen. Eller man kan spidde dem med et fett og blodig glis. Fight Club er klart best første gang man ser den, men den står for noen gjensyn.
Vår navnløse helt (Edward Norton) er en veldressert moderne forbruker. Jobben hans er meningsløs inntil det menneskefiendtlige, og han finner ikke lenger glede i jappete mat og kule designmøbler. Når han treffer på Tyler Durden (Brad Pitt) stifter de et ubrytelig vennskap og finner ny glede i nevekamp, nihilisme og terrorisme. Ikke mot mennesker, men det de mener hindrer menneskeheten å nå sitt fulle potensial. Så trekkes dystre og sexy Marla (Helena Bonham-Carter) inn i intrigen og kompliserer tingene.
David Finchers film er en sprek, spenstig og ganske så ordrett gjengivelse av Chuck Palaniuks fortettede roman av samme navn. Det går sjelden mer enn noen sekunder mellom hver festlige replikk eller sinnssvake kamerakjøring, og når filmens overraskelser slår inn er vi allerede grundig underholdte.
Det er ikke vanskelig å finne mening i filmen; det er en massiv kritikk av hvordan vi lar oss hjernevaske til å tro at livet dreier seg om å jobbe hardere og hardere bare for å kunne kjøpe oss enda mer meningsløs luksus. Fight Club er for smart en fortelling til å presentere løsninger, men til moralpreken å være er den sjeldent forfriskende og morsom. Så får vi velge selv om vi skal trekke litt visdom ut av historien eller bare behandle den som et stykke flink underholdning. Filmatisk er filmen en frydefull kulminasjon av nittitallets feiring av film med raske klipp og gøyale vinkler, kanskje er det mer teknisk briljering enn det er banebrytende filmkunst, men det får vi heller tåle.
Bildet
Det er litt kornete, og det er noen småfeil. Men det er jeg mer enn villig til å tilgi, for fargegjengivelser, detaljer, kontraster og nyanser av sort holder og vel så det. Siden jeg så DVDen ganske nylig kan jeg trygt opplyse at forbedringene er monumentale.
Lyden
DTS-HD-sporet er farlig nær det absolutt perfekte. Detaljrikt, klart, dypt og tilsiktet brutalt, en nytelse i alle høyttalere enten det er Dust Brothers' musikk, harde neveklask, flyulykker, blafrende papirer eller dialog.
Bonus
DVD-utgaven var en liten begivenhet av underholdende ekstrastoff, på et tidspunkt vi enda ikke var bortskjemte. Alt later til å være inkludert, og enda mer. Kvaliteten varierer noe, særlig de tre dokumentarsporene bærer preg av at hele konseptet var nytt og fremmed, noe som medfører en del lange pauser særlig i regissør og forfattersporene. Menyene er pene, men kunne godt ha vært lettere, selv med det fancy stikkordsøkesystemet hadde jeg problemer med å finne Edward Norton-intervjuet. Igjen er jeg tilgivende, eller kanskje jeg bare er overveldet av mengden av materiale.
blog comments powered by Disqus