Utgivelsen: 
Vi har en pave! (2011)
Panikkpave
En fantastisk god idé, som dessverre ikke gjennomføres.
Paven er død, en ny må velges. Ingen av kardinalene har spesielt lyst, og da valget havner på kardinal Melville, får han et brutalt panikkanfall før han skal tale til de troende for første gang. Kardinalene, nonnene og menneskene rundt dem vet ikke sin arme råd. Legene erklærer Paven fysisk frisk, så en psykiater tilkalles. Men han kan ikke effektivt behandle Paven, han foreslår at Paven kler seg i sivil og besøker en annen psykiater for å få en anonym behandling.
Så langt så bra. Paven besøker en annen psykiater og får beskjed om at han lider av omsorgsunderskudd. Han rømmer fra sine livvakter og legger ut på en fysisk og sjelelig vandring gjennom Romas gater, og sin egen psyke. Hans virke som kardinal var såpass anonymt at ingen kjenner han igjen.
Den første psykiateren blir innestengt sammen med alle kardinalene. Så lenge Paven ikke er blitt offentliggjort har de ikke lov å ha noen kontakt med omverdenen. En mildt sagt kinkig situasjon å befinne seg i.
Paven på sin side erindrer sine ungdoms drømmer om å bli skuespiller, mens psykiateren underholder kardinalene med en volleyballturnering.
Det er her filmen begynner å sprike litt for mye. Pavens vandringer er fornøyelige og vi syns ikke så rent lite synd på denne mannen og byrden han føler fra en milliard katolikker. Det er også her filmen er på sitt beste. En mann som tviler. Ikke på Gud, men på seg selv, og sine evner. Et gammelt menneske som ikke føler at han har levd det livet han ønsker. Filmens store spørsmål er jo hva han kommer til å gjøre?
Samtidig blir psykiaterens volleyballturnering et morsomt innslag, men likefullt en avsporing fra historien om Paven. Det er regissør Nanni Moretti som spiller psykiateren, og om det har hatt noe å si for at rollen hans er litt for stor, vites ikke. Uansett er det Pavens dilemma som er filmens hjerte og sjel. Kardinalene blir i beste fall litt morsomme statister.
Her dukker også et annet problem med filmen opp. Er fremstillingen av Vatikanet og kardinalenes liv realistisk? Er det i det minste troverdig fremstilt? Jeg syns ikke det, og det trekker litt ned på helhetsinntrykket. De blir ikke latterliggjort nok til at dette blir en parodi, og de er ikke menneskelige nok til å være troverdige.
Det vi sitter igjen med er Michel Piccolis utsøkte tolkning som den tvilende Paven, og det er vel verdt å se filmen bare på grunn av han.
Teknisk
Romas gater i nattemørke, og Vatikanets nydelige arkitektur ser helt ok ut. Lyden er ikke noe fremtredende element i filmen, men den gjør jobben. Null ekstramateriale.