Utgivelsen: 
En som deg (2012)
Ukonvensjonell filmpoesi fra en av Norges mest lovende regissører
Det mangler ikke på ambisjoner og evner, og de matches nesten av sluttresultatet.
To vennegjenger er på hver sin tur til Istanbul hvor de ved tilfeldigheter møter hverandre. Det er møtet mellom finske Kaisa og norske Jacob historien sentrerer seg rundt. Møtet mellom to mennesker har uante mulige konsekvenser, og tematikken i «En som deg» er nettopp de ulike mulighetene som dukker opp i møtet med et nytt menneske og hvordan ting kan gå så vidt forskjellig avhengig av valgene man tar.
«En som deg» er regissør Svenssons spillefilmdebut og han markerer seg som et lovende talent. Hans første spillefilm legger lista høyt, hvor det poetiske og underspilte er i fokus. Strømlinjeformen er fraværende og han tørr å satse på sin egen form. Klipperytmen er til tider svært lav, kamera dveler ved mennesket og situasjoner, lange tagninger skaper rom for ettertanke og tid til å komme innpå karakterene. Mange scener er skutt med håndholdt kamera og gjør at det observerende og menneskelige kommer frem. Bildet formidler mer enn det karakterene selv sier og viser med all tydelighet hvor viktig det er for filmen å formidle sitt budskap like mye gjennom kamera som med skuespillernes stemmer.
Som nevnt er dette en svært poetisk film og handlingen er irrelevant i forhold til fremdriften i filmen. Det går svært sakte fremover, noe jeg syns til tider er litt problematisk. For det finnes ingen tradisjonell oppbygning sånn som man er vant med det, og når det etter 40 minutter inn i filmen avsløres en plot-twist føler jeg at denne burde kommet mye tidligere. Mye av det som leder opp til dette øyeblikket hvor filmen avslører sin posisjon fortellermessig blir litt langdrygt når man ikke vet hvorfor det er beskrevet så nøye. Handlingen er ikke opplagt og man må tenke mye selv og jeg føler at når sporene er såpass utydelig lenge ut i filmen mister den litt av sin funksjon.
«En som deg» er en estetisk vakker film med interessante bildekomposisjoner og bruk av lys. Jeg mistenker at regissøren har skjønt hvor viktig disse to elementene er og har brukt dem meget bevisst for å få frem en ønsket stemning. I mine øyne er kanskje det filmens sterkeste kort. Stemningene som skapes lar seg vanskelig beskrive med det skrevne ord og må nesten sees for å forstås. Dvelingen, det observerende og subjektive filmøyet, den melankolske musikken og skuespillernes kroppsspråk skaper sammen noe som nesten blir magisk. Til tider blir det i overkant følende og kunne kanskje vært litt mer subtilt, uten at det trekker ned nevneverdig. Med litt mer erfaring tror jeg Eirik Svensson kommer til å bli en av de store, norske regissørene i de neste tiårene.
Formen på filmen har en sterk identitet, likevel er dette en type film som er laget før og enda bedre. Det forsøkes å lage stor kunst hvor veien er like viktig som målet. Dessverre er veien litt tung og av og til litt langdryg og trekker ned litt. Men når det er sagt, så er det godt å se at en norsk film tørr å prøve seg på en svært kunstnerisk form som utfordrer og skiller seg ut fra den gemene hop. Hadde historien vært litt mer effektiv tror jeg sluttresultatet hadde stått enda stødigere. De andre elementene i filmen; skuespill, lys, musikk, klipp etc. er solid og jeg gleder meg allerede til Svenssons neste film, for dette er en lovende filmskaper som har maktet å lage en dyp og til tider veldig interessant film.
Teknisk
Bildet ser relativt ubehandlet ut og fremstår som realistisk og ekte, og er skarpt og friskt. Lyden er også veldig bra. Bonusmaterialet inneholder blant annet kommentarspor og er helt på det jevne.