Battlefield Earth (2000)
Med skråblikk på elendigheten
De fleste science fiction-elskere og filmfanatikere for øvrig hadde for lenge siden fastsatt Plan 9 From Outer Space som tidenes dårligste film. Den tronet øverst helt til Battlefield Earth infiserte lerreter verden over, en film som delte filmpublikummet i to. Ikke over det om filmen var bra eller dårlig, men om den var tidenes dårligste, eller bare kom som en god nummer to. Dette blir vel opp til hver enkelt å avgjøre, men det er uansett ikke til å komme i fra at Battlefield Earth er en skikkelig, skikkelig dårlig film.
Handlingen er satt til år 3000. Tusen år tidligere (altså omtrent ... nå!) ble planeten vår invadert av psychlo-er fra den fjerne planeten Psychlo (språket deres heter faktisk psychlo også, fantasifullt nok). Her skulle det nemlig mines gull, og de få menneskene som overlevde ble følgelig drevet ut på vidda for å leve av jakt og fiske i forhistoriske landsbyer. Jonnie (Barry Pepper) er en av disse "menneskedyrene", som psychloene kaller dem, og til tross for den store faren ved det, hiver han seg på en hest for å finne et bedre sted å leve for det sultende folket han er en del av.
Selvfølgelig blir han huket av psychloene, men han er heldig og havner i klørne til deres sikkerhetssjef, slemmingen Terl (John Travolta). Han har planer om å lure unna et gullfunn for seg selv og sin naive kompanjong Ker (Forest Whitaker), men gullet befinner seg på et område hvor det er umulig for psychloene å leve. Derfor trenger han mennesker til å hente gullet, og Jonnie blir en av dem som får det i oppgave. Han får etter hvert vite flere av psychloenes hemmeligheter, og gjør i stand et enormt opprør for å slå tilbake og ta tilbake det som tilhører oss: Jorden.
Jadda ... bare ved å lese avsnittet ovenfor bør du skjønne at "originalt" ikke nødvendigvis betyr "bra". Riktignok har vi ikke sett mange filmer med et utgangspunkt som denne, men etter å ha brukt nesten to dyrebare timer av mitt liv på å se denne filmen, må jeg få si meg glad for det. Dette er en film som kunne vært skikkelig tøff, men allerede i den første scenen skjønner du hvor dette bærer: Rett i uløkka. I tillegg til den begredelige historien, som er så tåpelig at man ikke vet om man skal le eller gråte, er filmen pepret så full med plott-hull at det ikke er noe igjen å lage flere hull i! Blant annet er det meget besynderlig at menneskeheten, som har glemt generell matematikk de siste tusen årene (inkludert hva en trekant er), fremdeles kan å lese, selv om de ikke er omgitt av bøker eller noe annet å lese på i sin nye tilværelse. Når de i tillegg kan lære seg å styre fly i løpet av noen dager, og forstår atomfysikk med mange vanskelige ord (enda mer innviklede enn "trekant", faktisk) så lett som bare det ... da sitter man igjen med en ekkel bismak i munnen som ikke akkurat roper troverdighet.
Skuespillet er et kapittel for seg selv, og her er ikke det noen god ting. John Travolta skjønte vel på forhånd at det ikke kom til å bli noen pris under Oscar-utdelingen av dette uansett, så han gjør et halvhjertet forsøk på å portrettere den skikkelig onde Terl. Han stråler riktignok i enkelte scener, men i brorparten av filmen er han som Dr. Evil ville ha sagt det; "semi-evil, not quite evil enough". Med jevne mellomrom trenger Travolta filmer som Pulp Fiction til å løfte ham tilbake på stjernehimmelen, og etter dette makkverket er behovet større enn noensinne. Verst av alle er da likevel Barry Pepper som gjør en av de dårligste tolkningene for en hovedrolle jeg har sett i såpass kjente filmer. Han har i det minste engasjementet i orden, men alt han gjør virker kunstig og amatørmessig. Pepperen overdriver ansiktsuttrykk og tonefallet overbeviser ingen. Forest Whitaker gjør ingenting bedre eller verre, og det er jo i og for seg imponerende at han og de andre klarer å holde seg seriøse i de latterlige psychlo-kostymene. Birollene er også av ujevn kvalitet, med Sabine Karsenti i rollen som Jonnies kjæreste som absolutt lavmål.
Battlefield Earth vises i 16:9-optimalisert bredskjerm i 2.35:1-format, og kvaliteten på bildet er i begge ender av spekteret. Bildet i seg selv er skarpt og meget pent, men noen scener har en del flekker og rusk på bildet. Ikke store problemet, man må være ganske oppvakt for å se det, men det trekker jo uansett ikke opp, for å si det sånn. Det som derimot trekker filmen meget kraftig ned, er måten filmen er filmet på. Man skulle nesten tro at kameravogna manglet et hjul eller noe, for samtlige scener i filmen er filmet på skrå. Bildet klippes mellom personene som snakker, og da har det vippet til høyre, så til venstre, så mer til venstre ... hele tiden på siden. På en av dokumentarene på platen sier de at dette kan virke forstyrrende på noen, og det har de jaggu rett i! Jeg har hørt om folk som ble bilsyke av se filmen, og jeg kan ikke klandre dem. Det er rett ut forferdelig å se på! At man ikke kan holde kameraet rett vei en eneste gang, da!
En annen ting med det tekniske som kan irritere vettet av en kresen filmseer er overgangen mellom scenene. I de aller fleste sceneskiftene kommer det nye bildet i en sprekk på midten av det gamle, og brer seg utover til sidene (omtrent som den gode, gamle Svensk Filmindustri-trudelutten). Dette kan jo være festlig i seg selv, det kan for så vidt en eller to skjeve kameravinkler også, men når slike virkemidler brukes hele tiden mister det ikke bare sin virkning, det virker mot sin hensikt og blir plagsomt på grensen til det kriminelle. Ellers er scenene så fylt med fargefilter for å fremheve ditt og datt at det knapt ser ordentlig ut, og det er før effektene kommer inn. De fleste effektene er riktignok upåklagelige (flere fra teamet har jobbet med Star Wars tidligere, selv om det er blasfemi å nevne SW i denne anmeldelsen), men noen, særlig eksplosjonene, kunne vært bedre utført av en blind mann kun utstyrt med en gul fargeblyant.
En meget bedre detalj er lyden. Musikken er tidvis meget god, og er skrevet av Elia Cmiral, som tidligere har ... øh ... ja, glem det. Man trenger ikke lure lenge på om dette er stereo eller surround, for bakhøyttalerne begynner raskt å svette, og subwooferen din vil nok like kjapt bli varm i trøya. Det eneste som savnes her er litt bedre tredimensjonalitet, slik at lyder i større grad kunne ha gått fra bakhøyttalerne og til fronthøyttalerne og vice versa. Det blir litt merkelig når hesten løper mot kamera, forbi rett til høyre og bak oss, mens lyden bare går mer og mer til høyre.
Ekstramaterialet er imponerende altomfattende. Først har vi et kommentarspor med regissøren og kostymedesigneren. Dette er grusomt kjedelig av to grunner: Regissøren mangler all sans for humor og er tørrere enn et flatbrød, og han er alt for glad i å prate om hvor flinke de har vært til å følge boka til punkt og prikke (jada, dette bygger faktisk på ei bok). Når kommentarsporet er slått på får man av og til opp en knapp på skjermen mens filmen går, og trykker man på den vises en kort filmsnutt fra opptaket til den scenen, eventuelt litt om effektbruken der. Som oftest er det uten forklaring, og spilletiden er sjelden mer enn et minutt.
Platen kan også skilte med en dokumentar som heter "Evolution and Creation". Den er 16 minutter lang og inneholder en del klipp fra filmen og intervjuer med de ansvarlige. Ellers har man to små featuretter, hvor en går på John Travoltas make-up-test, og en på de visuelle effektene i filmen. Begge disse er delvis representert i "Evolution ...", så det blir lite interessant å se på når de overlapper hverandre. Dette burde vært unngått. Videre finnes en syv minutter lang storyboard-montasje, som akkompagnert med rå techno-musikk viser en del tegninger og den ferdige scenen. Uinteressant som alltid. Til slutt fås traileren, to TV-spots og en Cast&Crew-oversikt. På begge menysidene og Cast&Crew-siden finnes dessuten et påskeegg som ikke burde være for vanskelig å finne. Disse skjuler noen bittesmå filmsnutter som er av null underholdningsverdi. Til slutt har DVD-en en DVD-ROM-seksjon som inneholder filmens webside. Hurra, da slipper du i det minste å sløse bort tellerskritt på den.
Battlefield Earth er et prakteksempel på at en film kan være smertefullt dårlig selv om lyd og bilde holder bra kvalitet. Filmen senker livskvaliteten din grunnet plagsomt dårlig historie, vaklende skuespill og konstant skakt bilde. Filmskaperne ville at publikum skulle sitte igjen og tenke "kunne dette virkelig skjedd? Oi, det er jo slik vi behandlet indianerne!", men hva tenker vi? Vi tenker på at det er helt utrolig at ingen merket hvor dårlig filmen kom til å bli når det er så mange som arbeider med den. Det burde ha ringt en varselbjelle allerede før manuset lå klart. Som mange andre (inkludert undertegnede) har du kanskje lyst til å se filmen nettopp fordi alle andre sier den er så dårlig. Vel, ta mitt ord for det, det er ikke verdt det.
blog comments powered by Disqus