Utgivelsen: 
Just Like Heaven (2005)
Halvannen time klisjé
Fra folkene bak Freaky Friday og Mean Girls er det duket for nok en romantisk komedie. Denne gangen har regissør Mark Waters fått med seg skuespillere som Reese Witherspoon og Mark Ruffalo i tillegg til mange av sine faste birolleaktører.
Just Like Heaven starter ganske lovende i det Katie Meluas coverversjon av The Cures ”Just Like Heaven” leder oss inn i filmens univers via Dreamworks velkjente logo og inn i en drømmesekvens hvor Elizabeth (Witherspoon) sitter i en vakker hage. Deretter tar det en brå slutt når Elizabeth våkner fra sin dagdrøm og filmen er i gang.
I løpet av relativt kort tid klarer filmen å etablere en karakteristikk av Elizabeth som en arbeidsnarkoman lege, en dyktig sådan, som kjemper om en fast stilling på et sykehus i San Francisco. Etter 26 timer på jobb blir hun også tildelt denne faste stillingen og beordret hjem for hvile. Deretter blir hun utsatt for en bilulykke og filmen går videre til å presentere den neste hovedpersonen, David (Ruffalo). David er på utkikk etter leilighet og får tilbud om å leie Elizabeths flotte leilighet på månedsbasis uten at han helt vet hvorfor han ikke blir tilbudt en permanent leiekontrakt. Filmen fortsetter så med at David og Elizabeth støter på hverandre i leiligheten og begge er av den klare formening at leiligheten er deres. David forstår også svært lite i det Elizabeth plutselig forsvinner foran øynene på ham. Er hun et spøkelse? Elizabeth fortsetter å dukke opp i tide og utide og skjelle ut David for at han er i leiligheten hennes, og til slutt blir David nødt til å konfrontere sin gode venn Jack (Donal Logue) med disse merkelige sammentreffene som Jack selvfølgelig har vanskelig for å kunne forstå.
Etter hvert som historien forløper seg viser det seg at Elizabeth mot sin vilje tydeligvis er et slags spøkelse. Hun er meget usikker på sin egen identitet, og sammen med David, som hun egentlig ikke kommer så godt overens med forsøker hun å få klarhet i hva som egentlig har skjedd med henne.
Mark Waters’ film holder ikke samme nivå som de to foregående filmene hans. For det første er ikke humoren like slående. Historien er heller ikke så original som den kanskje kan oppfattes som i første øyekast. Heldigvis er det et par biroller som fungerer fint i denne filmen. Donal Logue som vi kjenner fra denne morsomme TV-serien ”Grounded for Life” passer perfekt som Davids tvilende venn. Jon Heder som fikk sitt gjennombrudd i Napoleon Dynamite gjør også en fin figur som ansatt i en bokhandel med stort sett overnaturlige bøker. I tillegg medvirker Dina Waters (født Spybey), regissørens kone, som Elizabeths søster. Også hun synes jeg overgår hovedrollene med sine tidvis morsomme replikker og handlinger.
Til tross for at den forsøker, klarer aldri denne filmen å bli så veldig morsom. I tillegg sitter klisjeene alt for løst. Dette er faktorer som spiller inn i den retning at jeg aldri makter å engasjere meg som tilskuer. Det er ingenting som gir rom for ettertanke og jeg er faktisk lettet i det rulleteksten dukker opp med The Cures ”Just Like Heaven”.
Når man først er inne på soundtracket kan det sies at det fungerer ganske godt uten å redde filmen noe særlig av den grunn. Det dukker stadig opp halvkjente låter, og når filmen ikke utmerker seg er det ganske greit å ha noe bakgrunnsmusikk å engasjere seg i. La det være rockefoten som holder takten eller den ubevisste nynningen som slipper til, musikken tar uansett litt over for det filmatiske ved enkelte anledninger.
Produksjonen for denne filmen er dessverre mye bedre enn det narrative i seg selv. Bildet er veldig bra og lydmiksen er det lite å utsette på. Dette beviser nok at Mark Waters og hans faste stab har forutsetninger for å lage mye bedre filmer, noe vi også så i Freaky Friday og Mean Girls.
Reese Witherspoon stakk som kjent av med Oscarstatuetten for beste kvinnelige hovedrolle dette året. Det var som kjent ikke for sin innsats i denne filmen. Det virker som om hun kanskje la litt mer jobb i Walk the Line, for selv om det hender at hun glimter til i Just Like Heaven, er det på ingen måte noen bunnsolid fremførelse vi får bevitne.
Teknisk
Mark Waters er en filmskaper med større potensiale enn hva vi får inntrykk av i denne filmen. Hans tekniske aspekter fungerer derfor helt kurant. Denne utgivelsen kommer i 16:9 fullskjerm (1.85:1) og er fullstendig uproblematisk. Bildene er i stor grad veldig fornøyelig. Hva lyden angår, blir vi presentert for Dolby Digital 5.1 selv om surroundanlegget ikke blir utfordret noe nevneverdig. Dette er tross alt en dialogbasert romantisk komedie.
Det er selvfølgelig vedlagt noe bonusmateriale på denne utgivelsen. Best av disse er kommentarsporet hvor regissøren, klipperen og den fotografiske lederen diskuterer seg gjennom hele filmen. De har en flytende dialog og kommer med mange interessante bemerkninger om både den tekniske gjennomførelsen av filmen, samt morsomme anekdoter fra settet.
En liten bakomfilm har det også blitt plass til. I løpet av et knapt kvarter får vi dermed et audiovisuelt innblikk i produksjonen av Just Like Heaven. Denne bakomfilmen er ganske overfladisk, dessverre, men noe godt kommer det uansett ut av den. Spesielt produsentene har en del nyttig å fortelle.
Jeg hører stadig vekk at folk er kritiske til episoder hvor skuespillerne roser hverandre opp i skyene. Denne utgivelsen har også gått til det skritt å presentere en ”Meet the Cast” hvor vi møter de mest sentrale skuespillerne, og selvfølgelig inneholder denne masse kommentarer om hvor flinke og fantastiske(!) de andre skuespillerne var; ikke så veldig interessant.
I tillegg til en passe morsom ”Gag Reel” er det også plass til noen bortklipte scener som jeg er evig takknemlig for at regissøren fant overflødig. Her var det ikke mye oppløftende å spore. En alternativ slutt var der også, og heldigvis var den bare alternativ.