Utgivelsen: 
Californication - sesong 3 [The Complete Series] (2009)
Festen er (nesten) over
Alvorligere og mer voksen sesong enn forgjengerne. Det kler serien, for poengene sitter bedre enn noen gang.
Advarsel! Denne anmeldelsen inneholder spoilere, så har du ikke sett andre sesong – slutt å les her.
På slutten av sesong to ble det klart at den uortodokse kjernefamilien Moody skulle foreta store endringer på hverdagslivets komfortable tilværelse. Karen har nå flyttet til New York, og Hank har blitt alenefar for tenåringsdatteren Becca. For de som kjenner til serien, er det ganske opplagt at denne tilværelsen byr på store utfordringer for den rastløse og barnlige forfatteren Hank. Både han og agenten Charlie sliter med å få sine karrierer og kjærlighetsliv på beina igjen, og sammen prøver de å få ting på sin rettmessige plass. Det økte ansvaret de har fått, tynger på dem begge. Spesielt for Hank blir det mer alvorlige aspektet ved voksenlivet – og spesielt rollen som forelder – en stor utfordring. Sesong tre av Californication byr på en rekke minneverdige øyeblikk og stor underholdning. Mye av det man har lært seg å like gjennom de to første sesongene er fortsatt med, men det er også funnet plass til mange nye, spennende elementer også.
Grunnkjernen for sesong tre er den samme som før, det vil si mye morsomme episoder, forviklinger, rus, sex og samfunnskritikk. Det som er gledelig med videreføringen, er at de mer alvorlige temaene får større plass. Som tidligere nevnt er det viet mer plass til relasjonene mellom far og datter, som sentreres rundt hvordan man som forelder håndterer at barna vokser opp, og ikke minst hvordan barna påvirkes av de voksnes handlinger. I tillegg er det tydeligere hvordan det å bli eldre fremstilles. I de to foregående sesongene har alder vært en ambulerende tematisk vinkling, men nå har det endelig blitt gitt mer fokus på hvordan man formes som menneske i det man innser at ungdomstiden er et tilbakelagt stadium. Uten å avsløre noe fra handlingen, kan jeg heller si at aspektene som er plukket ut i denne sesongen er både morsomme og full av innsikt. Dette bidrar til å heve totalopplevelsen av sesongen sett under ett.
Californication er en av TV-seriene som trenger litt tid for å komme under huden på deg. For hver sesong som går, desto mer liker man karakterene, miljøene og de karakteristiske hendelsene som hele tiden dukker opp. Man kan godt si at man nå har blitt godt kjent og fortrolig med seriens premisser og personlighet. Historien er denne gangen ytterligere forbedret, og drivet i episodene er hakket hvassere enn før. Den tekniske utførelsen er også proffere, for det virker som om serieskaperne begynner å bli sikre på hva det er de presenterer. Der hvor serien tidligere var litt traust, har det nå blitt rom for blant annet annerledes kameravinkler og morsomme kameraføringer. Disse nye elementene er med på å utvikle en mer organisk følelse, som om man er mer til stede i det som skjer på skjermen.
Tidligere har det manglet en helhetlig ramme for sesongene, i form av at de har føltes som morsomme episoder satt inn i en ramme. Nå, derimot, er det episoder som skjer i en gitt ramme, og det er mye bedre. Man tør å gå videre, og det er litt slutt på den dvelingen som preget de to første sesongene. Den tredje sesongen er mer voksen, selv om det kan høres ut som noe negativt. Grunnen til dette, er at fremstillingen av relasjonene mellom karakterene er bedre, og det er mange flere ærlige, menneskelige øyeblikk i løpet av sesongen. Vi får i hovedsak se flere sider av Hank, som ikke lenger er med på en eneste lang fest. Becca har også blitt en mer naturlig del av den overhengende, dramaturgiske arken – noe som er en stor forbedring, siden hun var et irritasjonsmoment tidligere. Alt dette gjør at det blir mulighet for å få mer å spille på, og skuespillerprestasjonene er de hittil beste i Californication.
Alle elsker et skikkelig comeback, og det er på mange måter det som skjer med Hank i denne sesongen. Gjennom å vise opp- og nedturer (flest nedturer), får vi sympati for den stakkarslige mannen som ikke vet sitt eget beste – i hvert fall klarer han ikke å omsette teori til praksis. Han er ofte en drittsekk, men aldri ondsinnet. Samtidig er han trofast og lojal mot sine nærmeste, og det er nærmest umulig å ikke la seg fascinere av karakteren på ett eller annet nivå. Som alltid er det fornøyelig å se hvor lite politisk korrekt både Hank og serien er, og til en viss grad kan man sammenligne den med Entourage – de sammenfallende elementene er ganske mange.
Sesong tre er en ambivalent opplevelse, som oppfordrer til refleksjon. Mest åpenbart er det at det forsøkes å formidle en oppfatning om at seksualisering og amoralsk kultur og levesett, er et resultat av naivitet, snarere enn ondskap eller kynisme. Dette er den hittil sterkeste sesongen av serien, og den innbyr til å ta del i humoren og dramaet. Selv om det blir noen tamme øyeblikk her og der, er det ingen tvil om at dette står til en sterk femmer. Californication er en treffende og svært spennende serie man kan fortape seg i.
Teknisk
Den hittil beste tekniske kvaliteten på en sesong i samleboksen, og det tjener den på. Opplevelsen blir en helt annen med skikkelig bilde. Lyden er helt grei, om enn noe tynn og enkel i kroppen. Bonusmaterialet består av noen bakomfilmer og litt annet småtteri, men bærer preg av å være «reklame». Klippingen er også usannsynlig irriterende på alle bakomfilmene.
Denne anmeldelsen er basert på samleboksen Californication - The Complete Series.
blog comments powered by Disqus