En film kan helt klart bli altfor sentimental og melodramatisk, men Hunger plasserer seg absolutt helt i andre enden av skalaen, og blir på sitt beste en velspilt men totalt uengasjerende film.
Jeg har veldig mange innvendinger mot denne filmen, og skulle jeg vært hundre prosent subjektiv i omtalen hadde den nok havnet på terningkast to, men den har noen målbare verdier som bare ikke kan ignoreres, og de kan oppsummeres slik: Michael Fassbender.
Når han først slipper til om lag halvvegs ute i filmen er den han det dreier seg om, og da mener jeg Michael Fassbender, og ikke Bobby Sands som han spiller, for han gir jeg regelrett blaffen i.
I filmens første ti minutter får vi se en fengselsbetjent som går på jobb. Etterpå får vi se to fanger som deler celle. De nekter å vaske seg i protest mot behandlingen de får, og de lever i en møkkete og motbydelig celle. Etter om lag tre kvarter dukker Bobby Sands opp. En nærmest ikonisk figur i Irlands kamp mot den Britiske overmakten. Vårt første skikkelige møte med han er en ti minutter lang samtale han har med presten sin, alt er godt spilt, gjort i én lang tagning og uten tvil filmens høydepunkt. Etterpå er det ekstremt lange scener der vi ser en avmagret Michael Fassbender som til slutt dør av organkollaps. Det er ikke tvil om at dette er en rolleprestasjon det står stor respekt av, men når samtlige av filmens karakterer er fremstilt slik at vi overhodet ikke bryr oss om dem, blir det til tider ulidelige kjedelig. Er det virkelig noen vits i å vise en scene på nærmere fire minutter der en fengselsbetjent vasker opp urin fra gulvet? Jeg har ikke noe i mot at filmer er langsomme og til tider stillestående, men det må være et eller annet element som gjør at jeg har lyst til å se videre. Det er det ikke i Hunger.
Regissør Steve McQueen, som for øvrig ikke må forveksles med skuespilleren Steve McQueen som døde i 1980, har uttalt at han ikke ville ta side i saken. Han ville vise det som skjedde så kaldt og realistisk som mulig. Selvsagt har han tatt side. Bare ved å late som om han er nøytral har han allerede tatt et standpunkt. Jeg har selvsagt ikke noen problemer med å støtte at fanger skal få en human behandling, selv om de er IRA-terrorister, men man må jo som filmskaper prøve å skape en viss sympati for hovedpersonene. Som filmen fremstår nå er den kun en oppvisning i hvordan Michael Fassbender klarer å se avmagret ut. Og det holder ikke det hele tatt.
Som nevnt så bruker filmen lang tid på å komme til Bobby Sands, og før vi kommer til han, føles filmen veldig rotete og ufokusert ut. Etterpå blir den kjedelig. Dette var en stor, stor skuffelse.
Bildet Filmen er jo temmelig ny, og bildet er overført i 1080p og i kinoformatet 2.35:1. Det er ingenting å utsette på bildet. Filmen foregår stort sett innendørs i et møkkete, mørkt, grått og trist fengsel, så noen stor visuell opplevelse blir aldri Hunger. Men dette er selvsagt tiltenkt og utgivelsen kan ikke lastes for dette.
Lyden Lyden er derimot en vits. Jeg regner med at dette er en glipp fra utgivers side, men promodisken jeg har sett hadde et to-kanals stereospor der nesten all lyden kom fra høyre kanal. Dette er selvsagt en defekt disk, men viser samtidig hvor dårlige kontrollrutiner utgiver har. Det er relativt lite dialog i filmen, bortsett fra samtalen med presten, så ubalansen i lydsporet klarte ikke å ødelegge filmopplevelsen. Det klarte filmen fint på egen hånd. Strykkarakter.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
