Kodenavn Nina (1993)
No Point (of no return)
Fotogalleri
The Assassin - Point of no Return (1993) åpner med en lurvete gjeng, deriblant Maggie (Bridget Fonda), som i heroinrus raner et apotek på jakt etter stoff, hvorpå den samme Maggie skyter en politimann. Hun blir arrestert umiddelbart, og får et valg: Enten lar hun seg trene opp til en effektiv leiemorder, eller hun kan legge seg i grav 12 på den lokale kirkegården. Begravelsen er allerede unnagjort, og alle tror hun er død. Overraskende nok velger hun det første. Før Maggie (med kodenavn "Nina") slippes ut av styresmaktenes underverden for å drepe, må hun gjennomgå datakurs, opplæring i kampteknikker og våpentrening, alt under veiledning av administratoren Bob (Gabriel Byrne), som selvfølgelig forelsker seg i henne. Hun blir veldig attraktiv etter at en eldre kvinne (Anne Bancroft) har fornyet hennes utseende, men Bobs posisjon hindrer ham i å være offensiv. Vel ute i verden innleder "Nina" et forhold til en fotograf (Dermot Mulroney) som bor i samme blokka, men ting kompliseres fordi hun stadig får telefonbeskjeder og må løpe ut og drepe noen på uhyre kort varsel. Kjæresten undrer seg også over at hun aldri får besøk, eller forteller ham noe om sin fortid.
Hvis du får deja-vu nå, så stemmer det, i alle fall om du har sett Luc Bessons film La Femme Nikita, den franske originalen. Hvor original originalen egentlig var kan man jo sette et spørsmålstegn ved, for det finnes utallige filmer bygd på omtrent samme lest, men The Assassin er utvilsomt en temmelig direkte kopi. Det virker som en håpløs oppgave å stappe europeisk film inn i en amerikansk form, slike forsøk mislykkes gang på gang; også i dette tilfellet. Den franske filmen har en mørk, melankolsk og dyster tone, mens den amerikanske versjonen hjelpeløst etterligner stilen ved å gjøre bildene altfor mørke og tåkete og skitne til fargene, og et stort budsjett og velkjente navn på rollelisten hjelper heller lite når det er plotet det er noe i veien med.
Det virker helt usannsynlig at Maggie/Nina ikke spør og graver mer, eller er mer desperat og syk i fangenskap. Hun har jo tross alt "cold turkey". Selv om Fondas spill som morder er overbevisende, får man ikke helt taket på PERSONEN, og gir egentlig litt F i hvordan det går. Det eneste gløttet man får av Maggie som menneske, er at hun hører på Nina Simone når hun savner sin avdøde mor. Derfor høres brokker av hennes musikk gjennom filmen, og av samme grunn er Nina hennes dekknavn. Nina. Nikita. Jaja.
Noen få sekvenser i The Assassin er virkelig spennende, som for eksempel når "Nina" står på badet med øyet i pistolsiktet, klar til å skyte ned en person utenfor vinduet, mens kjæresten står på andre siden av badedøren og frir til henne, men det er ikke stort annet enn at en kvinne håndterer våpnene som gjør denne filmen spesiell. Regissør John Badham har bare lagd filmer som glemmes umiddelbart (Wargames, Stake-out, Bird on a Wire, Short Circuit), og The Assassin - Point of no Return er altså intet unntak. Den er for vag og overfladisk (og latterlig) til å ha noe for seg utover poengløs slossing som tidsfordriv. GJESP! Så, til alle dere grunne og lettledede filmseere som verken krever substans eller logikk, bare filmen har nok action/vold: Forstå at ALT, selv blod og gørr, virker mye bedre hvis det henger på greip, har en hensikt og tjener filmens tema/budskap. (Det er blant annet derfor filmene til Lynch og Tarantino er så vellykkede! De har en MENING med gørret sitt.)
DVD-utgivelsen fra Warner er en 2.35:1 widescreenutgave med 16:9-optimalisert bilde, men bildekvaliteten er ikke noe spesielt å skryte av, og heller ikke er det noe positivt å si om ekstrautstyret på platen: KUN scene- og menyvalg.