På 1950-tallet så det sort ut for det franske filmmiljøet hvor kun de største regissørene med de beste ryktene fikk støtte til sitt filmarbeid. Som et resultat av dette kom en rekke nye regissører på banen i det støtteordningen ble omgjort i 59, og skapte det som i ettertiden ble kalt for den franske nybølgen. Med kjente regissører som Jean-Luc Goddard, Jacques Rivette, Claude Chabrol, Alain Resnais og Francois Truffaut (alle filmskribenter) i spissen tok en ny filmstil form i Frankrike.
Kjennetegn for disse filmene var gjerne at handlingen ble spilt in ”on location”; uten kunstig lyssetting. Kameraarbeidet ble gjerne mer bevegelig siden det ble benyttet mer letthåndterlig utstyr, slik at lange scener som følger dagligdagse og trivielle handlinger blir fulgt i lange takninger – med neorealismen som forbilde. ”De 400 slag” var Truffauts første langfilm, og tok filmverdenen med storm. Filmen kostet kun 75 000 dollar å produsere, men tjente inn 500 000 dollar kun på distribusjon i Amerika. Truffaut sveipet over filmfestivalene, og tok bl.a. med seg priser for beste regissør i Cannes, beste utenlandske film ved NYFCC Award og beste film ved French Syndicate of Cinema Critics. Sammen med Rivette (”Paris nous aooartiente”/”Paris Belongs to Us”, 1959), Resnais (”Hiroshima, mon amor”, 1959) og Goddard (”À bout de souffle”/”Breathless”, 1959) skulle en kortlivet, fransk filmbølge slå om seg med brask og bram.
”De 400 slag” handler om problembarnet Antoine Doinel (Jean-Pierre Léaud), og hans streven med familielivet og skolegangen. Som uønsket avkom av en seksuelt omflakkende mor og med en stefar som sliter med kona og økonomien, blir Antoine neglisjert, og uansett hva han gjør for å forbedre situasjonen så ender det opp galt. Som resultat av dette får han problemer på skolen, blir småkriminell og rømmer hjemmefra.
Som ved den franske nybølgen generelt følges neorealismens fotspor ut i det trivielle og hverdagslige, uten store utskeielser for å skape underholdning. Dette er rett og slett et innblikk i en vanskeligstilt ungdoms hverdag, på godt og vondt. Det er visse humoristiske tilsnitt i filmen, selv om disse ikke akkurat fremstår særlig lattervekkende i dag, men stort sett er ”De 400 slag” en søvndyssende film for de underholdningssøkende. For filminteresserte er dette en film man ikke kan komme utenom, for den filmatiske kvaliteten og verdien er skyhøy, men for den gjengse gategjenger kommer sannsynligvis dette til å fremstå som 95 minutters underholdningsløst tidsforbruk.
Teknisk Filmen har blitt påkostet et velfortjent godt bilde i bildestørrelse 2.35:1 (anamorf widescreen), og det ser meget bra ut. En må her huske på at filmen ikke ble spilt inn med det beste utstyret som var å finne på markedet. Lyden kommer i Dolby Digital mono, og er egentlig ikke særlig god. Det blir rett og slett for mye diskant i lyden, så jeg måtte skru ned en god del fra vanlig filmvolum for å orke å høre på filmen. Dette burde vært bedre.
Ekstramateriale har det ikke blitt gjort stort rom til, for her er det kun fire trailere å finne. Dette er langt fra imponerende når det finnes så mye materiale der ute om filmen. På andre utgivelser av denne kan man bl.a. finne intervjuer med diverse folk (Truffaut inkludert) angående denne filmen, dokumentar om Truffaut, hans tidligere kortfilmer, kommentatorspor, auditionopptak og mer til. Dette er rett og slett svakt av Atlantic Film AB.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
