For a Few Dollars More (1965)

Pasta-western

Ikke den beste i Leones filmografi, men hevder seg fortsatt godt i selskap med det meste annet.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook27.11.10

Den marihuanarøykende, sadistiske, seksuelt avvikende og på de fleste andre måter usympatiske banditten El Indio (Gian Maria Volonté) er på frifot. De to dusørjegerne Manco (Clint Eastwood) og oberst Mortimer (Lee Van Cleef) er i hælene på ham. Manco vil ha belønningen, men det er ting som tyder på at Mortimer har flere motiver.

Denne filmen var en kolossal suksess i sin samtid, men har blitt glemt senere. Det var ikke den første i serien, det var A Fistful of Dollars. Heller ikke den største i serien, den æren tilfaller The Good, the Bad and the Ugly. Man kan selvsagt diskutere om det er en serie. Kronologisk er den ikke. Van Cleef spiller flere hovedroller, men ikke som samme person. Den såkalte Mannen Uten Navn heter henholdsvis Joe, Manco og Blondie i de tre filmene. Jeg foretrekker å se på det som fabler fra det ville vesten, og Clint Eastwood er som Askeladden. Ikke riktig den samme personen i alle fortellingene, men så til de grader samme type person at det ikke spiller noen rolle.

En annen sak er at denne filmen har tapt ser mer enn de andre i trilogien. De to andre var preget av enkle, tidløse historier, fortalt med en kolossal mengde stil. Her pøses det på med psykotikere, hevnmotiv, kamuflerte kassaskap, bankran i Olsenbande-stil, dobbelt- og trippelspill, for ikke å snakke om spesialbygde revolvere, pukkelrygger (selveste Klaus Kinski) og hallusinogener. Leones stil fornekter seg ikke, og de skisseaktige, effektive persontegningene antyder dybder og dimensjoner mye bedre enn detaljerte portretter ville gjort. Avslutningsduellen er både spøkefull og høydramatisk, det mangler ikke på noe i For a Few Dollars More. Jeg skulle faktisk gjerne sett at det manglet litt av alt som er stappet inn, slik at man kunne nyte de fine tingene mer intenst. Det er nemlig veldig mange av dem, spesielt i de små detaljene.

Teknisk
Bildet er kornete, det kommer man ikke fra. Men siden filmen er fra 1965, kan vi heller glede oss over flotte farger og kontraster og ikke pirke for mye. Lyden er så klar og fin som det dubbede råmaterialet tillater, men DTS-HD 5.1 lyder på sitt beste bare som 2.0.

Ekstramaterialet kan bare beskrives som storveis. Intervju med Eastwood, dokumentarer og analyse og originale reklamer til tross, denne gangen er det kommentarsporet som vinner. Christopher Frayling er filmviter og Leone-ekspert, og hans detaljerte og entusiastiske kommentarer langt på vei fornyet hele opplevelsen av filmen for meg.