Utgivelsen: 
Orphan (2009)
Hva er det med Esther?
Går du med tanker om å adoptere en uskyldig liten jente bør du nok tenke deg om minst to ganger til før du ser denne filmen.
Se filmklipp
Ekteparet Kate og John Coleman har behov for å fylle tomrommet etter et dødfødt barn. De har derfor samlet krefter for å dra til et barnehjem for å finne en adoptivsøster til sine to barn. Men Esther er ikke som andre foreldreløse. Til tross for at hun sliter med å sosialisere seg med de andre barna på barnehjemmet har hun små problemer med å smelte hjertet til John.
Hovedkarakteren Esther er veltalende til tross for sin russiske bakgrunn, hun maler flotte bilder, og opptrer svært så dannet. Likevel er det noe urovekkende ved henne, noe som etter hvert får paranoiaen frem hos Kate. Og hvorfor ser det ut til at ulykker stadig vekk inntreffer i nærheten av den lille jenta?
Regissør Jaume Collet-Serras film lykkes for så vidt der den ønsker, i å skape en mystisk hovedperson i form av en sadistisk liten jente som gir rom for undring i forhold til hvem hun egentlig er. Hun fremstår som et vidunderbarn, men hvor kommer de lysende evnene fra. Har hun kanskje inngått en pakt med djevelen? Og på den måten dras tankene umiddelbart til Damien i Omen-filmene. Det skal også gis ros for den rå og nærmest eksplisitte skildringen av vold.
Verma Farmiga fungerer utmerket som særdeles sårbar mor, men selve karakteren er alt for grunn. Til tross for de spede forsøkene på å gi rollen en fortid og en dybde blir løsningene for enkle og velkjente, slik at stereotypene tar fullstendig overhånd. Akkurat den samme følelsen vekkes av den forholdsvis gode prestasjonen til Peter Sarsgaard i rollen som snill og kjær familiefar som ikke særlig overraskende undergraves av sin egen naivitet. Karakterene blir såpass dårlige at filmens ellers så uhyggelige stemning i stor grad blir påvirket.
Filmen føles i ettertid mer som en thriller i grøsserens forkledning enn en ren grøsser, og den kunne med fordel vært trimmet ned til en mer passende lengde. To timer blir faktisk litt i overkant. Ulempen med mange grøssere er nemlig alle dødpunktene som følge av lange oppbygginger og svakt fokus på et intelligent manus. Dette gjøres særlig gjeldende når det eneste lyspunktet blir Esther, som for øvrig er usedvanlig fint tolket av Isabelle Fuhrmann.
Høvelig god stemning, en god hovedfigur, lite skvetting og gåsehud, og altfor enkle biroller. Det holder dessverre ikke lenger enn til en god treer på terningen.
Teknisk
Bildet serveres i 16:9 fullskjerm og er mer enn godt nok. Lyden er hakket bedre i Dolby Digital 5.1 og bidrar på alle måter til å sette en god stemning.
Ekstramaterialet er intet mindre enn stusselig. Noen bortklipte scener får du, i tillegg til en alternativ slutt. Interessant er det uansett ikke.