Sammensvergelsen (1997)
Paranoia? I alle fall full forvirring!
Richard Donner har regissert 44 filmer, inkludert TV-serier som The Twilight Zone og The Fugitive, av filmene hans er Lethal Weapon-serien og Superman-The Movie blant de mest kjente. Nå har han begått Conspiracy Theory, en film du ikke må finne på å bruke tid på. Den er basert på et elendig manus av Brian Helgeland, der ingenting henger på greip. Verken karakterene, deres reaksjoner eller historien innehar den minste troverdighet.
Åpningen viser en paranoid, superpratsom drosjesjåfør ved navn Jerry (Mel Gibson) som forsøker å overbevise kundene sine om Konspirasjonsteorien: "De er ute etter oss!" Hvem DE er vet han ikke helt selv.
Dette utgangspunktet har absolutt potensiale. Filmen kunne ha blitt utviklet til en god actionkomedie, et seriøst drama, psykologisk thriller, samfunnskritisk satire, you name it! Men neida! Helgeland/Donner blander genrene sammen, og filmen ender opp som en kvasiromantisk politisk thriller, med innslag av jaktsekvenser og en slags svart humor. Herrene bak filmen velger å gi Jerry rett i sine sykeste antagelser om at det er fullt av sammensvergelser på gang. Var han så ikke paranoid allikevel?
Likegyldigheten i forhold til å skape karakterer man kan tro på og til å følge opp de figurene som er skapt, skader filmen veldig. Dette gjelder både Gibsons karakter Jerry og Julia Roberts rollefigur Alice Sutton, som dras inn i forelskede Jerrys verden av komplotter.
Verken Roberts eller Gibson spiller godt, men de har da heller ikke hatt store materialet å gripe fatt i, stakkars. Hvordan få folk til å tro på seg som en kombinasjon av normal råtass, intuitivt geni, paranoid psykotisk, rabiat voldelig og myk bygdetulling?
Resultatet av genrerot og slurvete karakterer er at man mister godviljen etter bare 30 minutter. Da gir man opp å finne form og logiske tråder, og blir i tillegg lei et masete lydbilde med skrik, skrål og oppblåste nære effektlyder som er hardt klipt. Veldig mye effektlyd og effektmusikk, altså.
Effekter finnes det nok av også ved andre sider av produksjonen: Pyroteknikerne har fått boltre seg vilt. Det er flust av flammer og gnister for de som måtte være interesserte. Effektmakeriet er representativt for regissør Donners prioriteringer: Han framelsker det som fysisk viser seg på lerretet, framfor å velge intensiteten i det bakenforliggende.
DVD-formatet redder filmen fra bunnkarakter. Bildene er skarpe, de er også helt greit fotografert/lyssatt, og kommer i 2.35:1 widescreen-format i 16:9-optimalisert utgave. Et pluss til Warner er at de deler filmen inn i mange kapitler, slik at det er lett å finne tilbake om man skulle taste feil på fjernkontrollen. Den er selvfølgelig tekstet på de aller fleste europeiske språk, og det er dubbing-muligheter på spansk og tysk i Dolby Digital 5.1, samt engelsk og tysk for hørselshemmede.
DVD eller ikke: Du er advart.