Utgivelsen: 
Men in Black 3 (2012)
Innfrir ikke
Det umake agentparet er tilbake igjen. Film nummer tre er absolutt bedre enn film nummer to, både på action, effekter og ikke minst humor. Men det er som om filmen slipper opp for momentum altfor tidlig, den må til slutt skyves over målstreken.
Det starter frisk med en flukt fra et maksimum-sikkerhetsfengsel på månen. Vi reintroduseres deretter kjapt for våre to helter, agentene J og K, deres bisarre, hi-tech arbeidsplass og deres noe spesielle personlige kjemi. Som før ender komikeren Will Smith opp om en litt masete straight man for de tørre, lynraske deadpan-replikkene til Tommy Lee Jones. Noen action-sekvenser og en dyptgripende endring i tid og rom senere, må agent J påta seg en tidsreise og connecte med en yngre versjon av K. Denne versjonen er glimrende spilt av Josh Brolin som langt på vei parodierer og imiterer sin skuespillerkollega og ikke bare rollefiguren hans. Men så er det også slutt på kreativiteten.
Det er mye bra å si om MiB3. Her er det mange fine visuelle effekter, særlig superskurken selv er en fryd å se i action med sin ekstremt levende og ultra-fiendtlige fysikk full av pigger og glefsende munner med spisse tenner som åpner seg overalt på ham. Her vrimler det også av andre frodige, ekstraterestielle CGI-skapninger, og ofte spaserer de bare nesten sløsaktig i bakgrunnen. Actionscenene er pent lagde og svært så kompetent klippet, vi får en fin og ekte følelse av bevegelse og spenning. Selve filmingen er noe skjemmet av at mange kamerakjøringer og vinklinger er laget kun for å fremheve 3D-effektene, noe som bli plagsomt tydelig når man ser filmen i 2D. Men det får man tåle.
Humoren er for det meste vellykket, selv om jeg innrømmer at jeg bare sjelden lo høyt, så humret jeg ofte fornøyd. Manusforfatteren Etan Cohen (nei, det er ikke Ethan Coen som lager en helt annen type filmer med sin bror Joel) har iallfall forstått at den bistre og ordknappe agent K er mye morsommere enn friskusen J, som bare sjelden får vinne en ordveksling. Men han har imidlertid misforstått, eller kanskje heller slurvet, med noe annet. For ikke så veldig lenge etter at agent J har truffet på agent K anno 1969, anser han tydeligvis jobben sin for å være gjort. Han har ryddet skrivebordet sitt, gitt beskjed til regissør Sonnenfeld om at nå er det bare å avslutte filmen etter de fastlagte linjene, og så har han gått hjem. Her er vi altså, i 1969, og alt vi får er en halvhjertet tidskoloritt. Ingen andre gager enn hyppige påminnelser om at teknologien er mer avansert i 2012. No shit? Vi får en og annen vellykket spøk, men ikke på langt nær nok til å rettferdiggjøre alt arbeidet det tok å komme tilbake i tiden. Hva verre er, selve plottet som gjenstår er nå helt fritt for nye overraskelser, og utspiller seg ganske enkelt slik vi har fått forklart at det skal utspille seg. Vel, ok, det er en slags "overraskelse" på slutten, men den er nærmest som en kuriositet og er ikke med på å bygge eller utløse noen form for spenning.
Jeg ble enkelt og greit skuffet. Det som begynte så fint endte med å bli så forutsigbart. Filmen overlever på en festlig anti-kjemi mellom Will Smith og Tommy Lee Jones, senere Will Smith og Josh Brolin. Smith skal slett ikke undervurderes som skuespiller, selv om han står overfor disse dramagigantene, men var nå dette egentlig noe å komme ut av sitt over tre år lange eksil for?
Teknisk
Det er gjort et eller annet med bildene i forbindelse med 3D-arbeidet som har gjort dem litt grumsete og mørke. 3D-arbeidet her var visstnok ikke så mye å skryte av det heller, ifølge pålitelige nettkilder. En slik type film bør ha perfekte bilder. Lyden er det ikke noe å si på. Ekstrastoffet inkluderer alt som man forventer av denne typen erke-kommersiell action, og dermed mye mer enn noen trenger. Jeg kan klare meg uten forklaringer på effekter og det derre gjensidige skrytet, men gag reel og gjennomgangen av hvordan man skapte tidskoloritten var grei ekstraunderholdning. Spillet som følger med ville virket derimot primitivt allerede i 1981.