Utgivelsen: 
Planet Terror [Special Edition] (2007)
Planet Terror
Robert Rodriguez’ zombie-film er tvillingfilmen til Tarantinos Death Proof. Men Rodriguez har så visst ikke glemt å ha det moro, for denne filmen rocker.
Se filmklipp
Grindhouse-prosjektet til Robert Rodriguez og Tarantino gikk ut på å lage to liksom B-filmer og kjøre dem som en double feature, slik det var vanlig på de såkalte Grindhouse-kinoene i USA. Dette var nedkjørte kinoer som viste billige filmer, og som kjørte to på en gang for å gi mer valuta for pengene.
I Europa ble disse sluppet hver for seg, og scener som tidligere var trimmet bort ble klippet inn igjen. Death Proof led en del under dette og fikk et haltende tempo, så det er gledelig å fortelle at Planet Terror har blitt akkurat den groteske, glorete og smakløse filmfesten den skulle bli.
Intrigen er det knapt vits i gå inn i. La oss bare si at det er en zombie-film. Det er strippere med, sinnsyke militære, referanser til Osama, teksansk grillkunst og... i korthet, det aller meste er med. Det beste er at Rodriguez har klart å bevare sjelen og humøret til disse syke B-filmene fra syttitallet. De var dypt urealistiske, til og med innenfor sine egne rammer. De var mannsjåvinistiske inntil det komiske, og en sterk kvinne var en kvinne som kunne se sexy ut mens hun drepte noen. Mannefallet var alltid stort, dialogen som hentet fra guttebøker, rikelig med melodramatisk dialog og tungt overspill.
Forskjellen er at her får vi kvalitetsskuespillere som flesker til og overspiller så det holder, men de bommer aldri. Sentralt i filmen står paret El Wray (Freddie Rodriguez) og Cherry Darling (Rose MacGowan) og selv ikke hans super-mystiske, dramatiske actionkarakter eller hennes klisjé-bitre stripper med en M4 som kunstig ben klarer å fordekke at dette er kvalitetsaktører. Ellers kan filmen by på en herlig slesk Josh Brolin og endelig får Michael Parks gjengangerrolle som Texas Ranger McGraw noe å gjøre.
Gjennom det fleipete flimmeret av hakkete film, skrapete bilderuter, manglende ruller og svimerker er det herlig oppdaterte effekter. Rodriguez har ikke vært noen puritaner, han har kjørt beinhardt på CGI. Noen effekter er lagt ned til et tilnærmet syttitallsnivå, men man må nok se et par av disse B-kalkunene for å fatte hvor elendige effektene den gang virkelig var.
Rodriguez verken krever eller ønsker at vi engasjerer oss dypt i historie eller karakterer. Alt handler om form og genre, og nettopp denne formen og genren handlet om å ha det uforpliktende morsomt på kino. Planet Terror er morsom, og kompetansen den er gjennomført med gjør den tusen ganger morsommere enn filmene den er en hyllest til.
Teknisk
Prikkfri overføring av en film som med hensikt er skapt for å se ut som om den er mishandlet av underbetalte amatør-maskinister på skitne kinoer med de rene treskeverk av noen fremvisere. Men sånn skal den se ut. Lyden er – som i Death Proof – kompromissløst moderne og god, i både DD 5.1 og DTS-ES 6.1. Her er det bare å kose seg.
Ekstrastoffet speiler ekstrastoffet på Death Proof. Det er grundig, og går nøye gjennom både skuespillere, stunts, effekter og produksjonsbakgrunnen. Regissøren står i sentrum, og er prateglad og informativ. Det er ikke skrekkelig underholdende og morsomt, men kvaliteten er høy.
Men jeg er litt sur for at de ikke inkluderte mer enn én fake-trailer fra den originale Grindhouse Double Feature’en. Den ene er for øvrig et lite mesterstykke av subtil ironi og leken filmkunst.