Utgivelsen: 
Batman Begins (2005)
'Bats frighten me. It's time my enemies share my dread.'
Jeg er fristet til å begynne med begynnelsen, men det gjør jeg altså ikke. ”Batman Begins” tar riktignok utgangspunkt i figuren til Bob Kane, men filmen gjenskaper og raffinerer den kjente og kjære batmanskikkelsen så til de grader at det er lite som er igjen av den litt flåsete figuren som herjet tegneserierutene i seriens begynnelse for litt under 70 år siden. Det er allikevel ikke helt sant at dette helt og holdent er filmskapernes fortjeneste. Tegneseriauteur Frank Miller (også kjent som mannen bak Sin City) tok på 80-tallet et kraftig oppgjør med den batmanfiguren vi hadde sett tidligere. Miller fornyet Batman-franchisen ved å fortelle om Batmans første år (”Batman Year One”) og hans tilbakekomst på de eldre dager (”The Dark Knight Returns”), og skapte på den måten historier vi aldri hadde hørt før. I tillegg mikset han inn gode doser amerikansk oppheta 80-talls politikk og en Batman som fremsto mørkere og psykologisk dypere (”psykologisk sykere” er vel kanskje mer riktig siden Batman til tider nesten overgår sine fiender i galskap) enn vi hadde sett før. Det er heller ingen hemmelighet at manusforfatter David S. Goyer trakk inspirasjon fra, nettopp, Millers ”Batman Year One”. Resultatet er en batmanhistorie som (i hvert fall etter, forhåpentligvis, et par like gode oppfølgere) må regnes som den mest komplette hittil.
I motsetning til meg begynner filmen helt på begynnelsen. Lille Bruce Wayne ser sine to sympatiske foreldre bli skutt i hjel av en simpel tyv. Som ung voksen reiser Bruce (Christian Bale) til Nepal for å få veiledning og kampsportrening av den respekterte ninjalederen Ra's Al-Ghul (Ken Watanabe). Bruce blir borte i 7 år og kommer tilbake til Gotham med ett overordnet mål, nemlig å bekjempe all kriminalitet i byen. Storkonsernet Wayne Industries, som hans far etterlot, råtner opp innenifra og Bruce bestemmer seg for å ta ekstreme metoder til verks. I sin batcave forvandler han seg til sitt alter ego Batman (også Bale), og med sin utrettelige motivasjon (og sin sekshjulede batmobil såklart) gjør han byen utrygg - også for de kriminelle. Med på laget har han familiens trofaste butler Alfred (Michael Caine), Gary Oldman som politimannen Gordon, og ikke minst Lucius Fox (Morgan Freeman) som er ekspert på utstyr og våpen. Mafiabossen Falcone styrer underverdenen, men det er Jonathan Crane/Scarecrow (Cilian Murphy) som er den reelle faren. Crane bruker psykologiutdannelsen sin til å spre frykt på utradisjonelle metoder med sin fryktgass og dermed gjenstår spørsmålet: vil flaggermusmannen la seg skremme av fugleskremselet?
Paradoksalt nok så er Batman Begins på mange måter en studie i filmatisk realisme. Og når det er sagt må jeg få lov til å presisere (før noen arresterer meg og setter meg bak lås og slå i Arkham Asylum) at filmen på ingen måte er ”Sykkeltyvene” i reprise (nå i Technicolor!), men allikevel mer virkelighetstro enn mange skulle ha ant. I utgangspunktet er batmanuniverset, til tross for sin idérikdom og fantasi, basert på virkeligheten. Regissør Cristopher Nolan og hans crew har brukt alle metoder for å bevare (og forsterke) den realistiske innfallsvinkelen. CGI-monsteret har preget storproduksjoner i lang tid og har resultert i mange dårlige-dataeffekter-tar-vekk-oppmerksomheten-fra-filmen opplevelser. Batman Begins har funnet en god balanse ved å ta utgangspunkt i ”the real thing” for så å krydre med CGI-grafikk. Store deler av de 135 budsjetterte millionene er brukt på å gjenskape Gotham City ved å bygge et digert sett inne i en minst like diger lagerbygning, filme på location (blant annet på Island) og å bygge batmobilen fra bunnen av. Alt er med på å gi filmen en sterk følelse av realisme, en mangelvare i superheltfilmer.
Allikevel, det mest imponerende med filmen er motivasjonen til Bruce Wayne - forklaringen på hvorfor han bestemmer seg for å bli Batman. Man skulle kanskje tro at det var umulig å naturliggjøre en persons beslutning om å bekjempe en hel storbys kriminalitet nærmest på egen hånd - for ikke å snakke om å kle seg ut i flaggermusdrakt. Det er mesterlig hvordan filmen hypnotiserer oss inn i en tilstand av total overbevisning når det gjelder Bruce Wayne og hans galskapens prosjekt. Filmer som X-Men og Spiderman har banet vei for en ny type tegneseriefilmer som virkelig tar tegneseriefigurene seriøst og som på den måten har nådd et bredere publikum. Batman Begins er et siste ledd i denne trenden, og står pålestøtt på sine egne bein, uavhengig av tegneserien filmen er basert på. Filmen representerer siste kubben på likbålet for de kritikerne som fremdeles ikke evner å ta sjangeren seriøst.
Filmens brennpunkt, er som de fleste har forstått, hvordan Batman ble til og hans motivasjon. Det jeg savner er en grundigere ransakelse av de andre karakterens psykologi, og da tenker jeg først og fremst på skurkene. Falcone er det ikke så mye å utsette på (han er i utgangspunktet ikke så interessant allikevel…), men Scarecrow er definitivt mer fascinerende enn det man får inntrykk av i filmen. På mange måter føler jeg at filmen har et enda større potensial og selv om filmen er lang (over 2 timer) så kunne enda en times tid med fordypning gjort Batman Begins til en virkelig stand alone klassiker. Heldigvis redder gode skuespillere dagen og gjør maksimalt ut av det som er et litt for tynt fundament. Cilian Murphy, som ofte spiller litt uhyggelige karakterer (sist i Wes Cravens ”Red Eye”), spiller Scarecrow med overbevisning og Liam Neeson er genuint usympatisk som Henri Ducard.
Batman Begins er en nesten komplett film. Figuren Batman er gjenskapt og raffinert med en sjelden respekt. Paradoksalt nok er det kanskje i denne dedikasjonen til batmanfiguren at filmen gjør sin eneste feil. Batmanuniverset handler ikke kun om Batman, men også om fiender og allierte. Mange av disse bifigurene er nesten like interessante som Batman selv og det kommer dessverre for dårlig frem i filmen.
Teknisk
Denne dobbeldiskutgaven av Batman Begins vier den ene disken til filmen og den andre til ekstramaterialet (slik prosedyren ofte er). Kort fortalt inneholder bonusdisken en hel rekke korte filmsnutter (10-20 minutter) som hver og en tar for seg forsjellige sider ved produksjonen av filmen. Her får du innblikk i Batmans heftige arsenal av våpen og andre duppeditter, manusutvikling, kampmetoder, stunts, locations og en masse artig informasjon om batmanmytologien og historien bak skikkelsen. Selv om disse snuttene varer i kort tid hver for seg, blir det allikevel nesten 2 timer når man legger det hele sammen, og det er ikke dårlig. Navigasjonen av DVD’en, som er lagt opp som en liten tegneserie, binder alle de små delene sammen og man har ingen problemer med å jafse i seg alt ekstramaterialet i en omgang.
Det er i hovedsak Cristoper Nolan og Peter S. Goyer som blir intervjuet. Disse karene er erfarne filmkunstnere og har selvfølgelig enorm peil på hva de snakker om. Kombinasjonen av tegneseriefanatikeren Goyer (som blant annet står bak Blade-trilogien og som har regien på to nye superheltfilmer, The Flash og The Invisible) og superintellektuelle, britisktalende Nolan, som ikke er noen uttalt tegneseriefanatiker, skaper en Dynamic Duo. Det er inspirerende å høre på godt voksne, smarte, mennesker som virkelig interesser seg for det andre fnyser på nesa av.
Det jeg savner er et kommentatorspor eller to. Batman Begins er en utstudert film og et kommentatorspor med radarparet Goyer og Nolan hadde vært ideelt. Et annet aber er mangelen på lange utfyllende dokumentarer. Det er lagt mer vekt på bredde enn på dybde. Jeg er klar over at det er snakk om et plassproblem. Til å være en todiskutgave er dette ikke langt fra perfeksjon, og vi får vel vente på trippeldiskutgaven (ikke vet jeg om den kommer) for å få alle våre (ja, for du er vel med meg på dette her) drømmer i oppfyllelse.
Lyden får du i Dolby Digital 5.1 som selvfølgelig er standard på de fleste gode DVD-utgaver, men som virkelig er et must i Batman Begins. Surroundlyden fungerer aller best under slåsskampene og man får virkelig en følelse av å stå midt i elendet. Snikescener der Batman lurker i bakgrunnen og i heftige actionsekvenser (som biljakten) fungerer også 5.1 lyden brillefint. Bildet er 2.35:1 anamorfisk (16:9 letterbox) og overføringen kan jeg ikke se noe galt med. Med sine mange bilder av Gotham passer det utmerket med et bredt format. Cristopher Nolan har uttalt at ideen var å lage et slags ”New York on stereoids”, og da holder det selvfølgelig ikke med et spinkelt tv-format.