Utgivelsen: 
Warrior (2011)
Sjokkerende god
Hvis du kan forestille deg et destillat av alt som var bra med den første Rocky-filmen, iblandet noen solide mål inspirert indie-film, det hele fremført av skuespillere i solid kampform, så er du inne på noe.
Hardhausen og eks-soldaten Tommy (Tom Hardy) kommer tilbake til Pittsburgh etter mange år. Han oppsøker sin tørrlagte alkoholiker-far (Nick Nolte). Det er ikke mye kjærlighet mellom de to. Det kommer imidlertid til at Tommy bestemmer seg for å delta i en kampsportturnering, og han vet av erfaring at hans foraktelige far er en fantastisk trener. Parallelt med dette blir fysikklæreren og eks-UFG-kjemperen Brendan (Joel Edgerton) tvunget gjennom sine dype økonomiske problemer til å ta opp hanskene igjen, og han kommer seg med i den samme turneringen. Brendan er Tommys bror, selv om det i utgangspunktet ikke ser ut til at de har mer felles enn å være noen tøffe dævler med dårlig forhold til sin felles far.
Jeg tilstår med det samme at jeg ville se filmen fordi jeg var nysgjerrig på Tom Hardy som hardtslående muskelmann, for om ikke lenge blir han å se på lerretet som skurken i den tredje filmen i Nolans Batman-trilogi. Jeg tviler imidlertid på at det er annet enn musklene og skuespillertalentet Hardy tar med seg inn i den rollen, for her spiller han en vidunderlig mangefasettert karakter som har veldig lite med superterrorister å gjøre. Tommy er tøff, hard, sårbar, elskelig og hatefull. En annen type enn smarte, men bitre Brendan som er hard og følsom på helt andre måter. Og hele tiden må Edgerton og Hardy holde seg stålskjerpet så ikke Nolte spiller dem av banen. Den aldrende kjempen besitter en massiv karisma; når han er fåmælt og lavmælt og velger å spille med blikk og små ansiktsbevegelser, er det simpelthen fordi han ikke trenger mer. Hever han stemmen og spiller over et større register, er det som rullende torden. Det er ikke vanskelig å tro på at de to tøffe karene en gang var livredd for ham. I det hele tatt, det er ikke vanskelig å tro at disse personene hadde en fortid, det er akkurat som om de hadde eksistert og levd sine liv med mye motgang og lite medgang lenge før kamera ble satt på dem for å fortelle om denne klimatiske konkurransehelgen.
Det skal en mesterlig regissør til for å gi denne følelsen og attpåtil bake den inn i en spennende sportsfilm, men Gavin O’Connor har det som skal til. Sammen med like ukjente Cliff Dorfman står han bak idéen og historien, det var muligens derfor han visste hvordan den skulle fortelles best mulig.
Sportsfilmer lages ofte etter en bestemt formel. Utøver er talentfull og arrogant. Han spiller høyt og taper. Utøver må oppleve motgang for å få karakterstyrke, slik at han kan frigjøre sitt fulle potensiale og seire. Egentlig en god formel, og O’Connor kan den godt nok til å lage en variasjon såpass avansert at han nesten klarer å skjule at alt ikke er like originalt. I virkeligheten skipper han bare å vise de første to delene, men referer til disse karakterbyggende tragediene gjennom samtaler og opplyser oss at begge brødrene var ungdomstalenter som aldri innfridde. Det filmskaperen derimot bruker det meste av spilletiden på, er å gjøre karakterene sine dype og interessante gjennom dialoger som av og til er så personlige, utleverende og nådeløse at de er vonde å komme gjennom. I belønning får vi scener så emosjonelle at hjertet svulmer.
Mixed martial arts er ikke en estetisk og vakker idrettsgren, slik andre, renere kampsporter kan være det. Warrior er heller ikke en estetisk og vakker film, slik andre sportsfilmer kan være det. Filmen er like rå og kompromissløs og smertefull som sporten selv - og like spennende og engasjerende som MMA bare er på sitt aller beste.
Teknisk
Jeg tror ikke det går an å lage et så forstyrret bilde bare gjennom dårlig overføring til disc, så jeg antar at opplevelsen med å se et i seg selv fint filmet stykke filmkunst gjennom noe som likner en rasende snøstorm, er en lojal gjengivelse av hvordan filmen var å se på kino. Korn er bare fornavnet, hele bildet er spettet av hvitt, som utslitte filmruller. Jeg forstår ikke vitsen, men antar altså at det faktisk skal være sånn og da kan jeg ikke trekke noe for det. Uproblematisk lyd, selv om den også later til å være i low-fi. Det er skuffende at det ikke er inkludert noe ekstrastoff. Kanskje man kunne fått forklart det dårlige bildet?