The Wedding Singer (1998)
Kosefilm om et sykt tiår
The Wedding Singer handler om åttitallet og alle de rimelig smakløse detaljene som gjør at ingen av oss ønsker å gå tilbake til akkurat den epoken. Vi nevner i fleng Miami Vice, smale skinnslips, høyt hår og Dollie DeLuxe/Madonna-utseende jenter. Men The Wedding Singer er ikke bare en billig latter på vegne av et forbigått tiår, filmen har et nesten kjærlig forhold til åttiårene - nesten litt skremmende...
Bortsett fra nostalgifaktoren og en masse referanser til ting som var helt topp for noe over ti år siden, er The Wedding Singer historien om en bryllupssanger kalt Robbie Hart (Adam Sandler), som har noe av en bryllups-fetish og har gått hen og forlovet seg med første og beste offer - en jente som syntes han var veldig kul da han spilte i rockeband og lignet på Van Halen(!). Jenta møter imidlertid ikke opp i bryllupet, og Robbie slutter i jobben siden han ikke lenger orker å se på at folk gifter seg. Men han har også truffet en ganske søt kvinnelig servitør ved navn Julia (Drew Barrymore), og med tiden faller han mer og mer for henne. Hun er på sin side forlovet til en ekte åttitallsjapp som tror han er Don Johnson, og det blir selvsagt ikke HELT likefram å få de to riktige personene sammen.
De som her lukter et meget velkjent plot har helt rett, og man trenger ikke mye av en luktesans for å kjenne det igjen. Her har vi den klassiske historien om snill gutt mister dårlig jente, møter snill jente som har dårlig gutt, diverse dårlig timing og misforståelser hindrer de to i å få hverandre, og til slutt... gjett selv. The Wedding Singer har ikke akkurat funnet opp en ny sjanger, med andre ord.
Men selv om originaliteten i og for seg mangler, synes vi filmen helt klart har en viss tiltrekningskraft. Drew Barrymore er ubeskrivelig "nabojente", og både søt og uskyldig nok til at alle må like henne. Adam Sandler (kjent blant annet fra SNL for de som har litt forhold til amerikansk humor) har en fomlete, småguttaktig "snill gutt"-sjarm og fungerer til dels veldig bra i en litt slapp komedierolle som dette. En birolle det er verdt å merke seg er Steve Buscemi som forfyllet, bitter svoger som legger en bryllupsfest øde! :-) Musikken spiller også en hovedrolle i denne filmen, og de fleste av de som leser denne anmeldelsen har formodentlig opplevd åttiårene på kroppen, så det blir mye mimring underveis!
DVD-produksjon er ganske bra, med både widescreen- og fullskjermutgaver på platen. Vi så på Widescreen-overføringen som er i 1.85:1-format og 16:9-optimalisert. Bildet er klart og skarpt, uten komprimeringsfeil og med god fargebalanse. Lyden er i Dolby Digital 5.1 og lydsporet inneholder som nevnt hauger av sanger som vil vekke både gode og dårlige minner... :-) Miksen er i hovedsak lagt til fronthøyttalerne. Når det gjelder bonusmateriale har platen passende nok fem karaoke-spor(!) slik at man hjemme kan harke seg gjennom "white wedding", "do you really want to hurt me", "hold me now", rapper's delight" og "every little thing she does is magic". Kult. Backingen er veldig godt laget, og det følger også med et vokalspor man kan skru av og på. De obligatoriske tekstsidene er på plass, det følger med et par sider med stilbilder fra filmen (ganske kjedelig), og en haug med sitater fra sanger fra 80-tallet man skal koble til riktig gruppe og riktig låt. Dessverre er denne lille spørrekonkurransen bare laget som tekstsider med spørsmål og riktig svar som annenhver side utover, men det er likevel litt gøy å utfordre hjernebarken hvis man er flere sammen.
The Wedding Singer er et nostalgisk nikk tilbake til et keitete tiår, og nå som vi har litt avstand går det an å se tilbake på åttitallet med godt humør. Skuespillerne gjør en respektabel innsats, historien går akkurat dit du vet den vil gå (hvilket KAN irritere enkelte), og musikken, klærne og bilene er akkurat som du husker dem. Ingen bombe av en film, men vi lot oss i hvert fall sjarmere.