Ground Control (1998)
Få gleder med flygeleder
Med åtte år på baken som flygeleder i Chicago, er Jack Harris (Kiefer Sutherland) en av de dyktigste i sitt felt. Så en dag skjer alle flygelederes mareritt: Til tross for at Jack gjør alt i sin makt, styrter et passasjerfly med vel 170 passasjerer under hans ledelse. Samtlige passasjerer dør, og Jack tar alt på sin kappe. Det hele blir for mye for ham, og han sier opp jobben.
Fem år senere herjer kraftige vinterstormer USA, og det hele blir en stor utfordring for landets flytrafikk. Kontrolltårnet i Phoenix er kraftig underbemannet, og man ser ingen annen råd enn å kalle inn den gamle kløpperen, Jack Harris. Arme Jack forfølges av flashbacks og fæle mareritt fra den forferdelige ulykkesdagen, og motvillig trer han tilbake i tjenesten for sin gamle kamerat og overordnede TC (Bruce McGill). Er han fremdeles pålitelig nok, eller sliter han så mye med fortiden at det vil gå ut over flypassasjerenes sikkerhet?
Vi har hørt det før. Mannen som en gang var så flink, gjør en glipp og er ute av "gamet". Senere blir hans evner igjen uunnværlige. Plottet bak Ground Control er altså ikke akkurat oppsiktsvekkende originalt. Coveret til filmen er temmelig uprofesjonelt med sine påfallende skrivefeil og lite tiltalende utforming. Det lover ikke særlig bra for filmen sin del, og forventningene er skrudd til bunns når coverets B-filmpreg akkompagneres med en temmelig svak rollebesetning og uoriginalt plott.
Så et tips til annenrangs filmprodusenter: Lag ikke filmer omkring flygeledelse. Det er et tema det er veldig vanskelig å fenge seeren med. Det er ingen enkel oppgave å gjøre prating i kode om kurs, høyde og fart på fly til en interessant affære for utenforstående tilskuere. Et fåtall filmer har lykkes i dette; Pushing Tin er en av dem. Der hvor Pushing Tin går rett til værs, går Ground Control inn for kræsjlanding. Skuespillerne i Ground Control legger skammelig lite sjel i flygeledingen sin. Selv under det som skulle ha vært en intens åpningsscene med Jacks ledelse som endte med katastrofe, blir det rett og slett for kjedelig. Scenen kunne og burde vært reddet av skummel musikk og tidenes flykræsj, men hva får vi? Vi får se Kiefer Sutherland gjøre et tafatt forsøk på en anspent situasjon, med svart bakgrunn uten kulisser, ingen rå musikk og ikke et snev av noe fly. Det oser billig, og det lover slettes ikke bra.
De fleste av skuespillerne oppfører seg som om dette er en strøjobb mellom andre, bedre filmer de medvirker i. Engasjement er ikke å spore, og manuset er for svakt og dialogene for skrale til å kunne redde dagen. Av og til virker det som om forfatteren ikke helt vet hvordan han skal avslutte scenene sine, og vasker det hele bort med en tåpelig, og totalt malplassert kommentar. I tillegg får vi se masse små scener som man kanskje tror vil utgjøre noe av helheten og gi mening til slutt, men nei. Vi ender opp med en stor dose løse tråder vi ikke helt hvor vi skal plassere. Filmen er rett og slett for dårlig sydd sammen, og resultatet blir deretter. Et eksempel på dette er at vi i overgangen mellom Jack Harris' katastrofale arbeidsdag og "5 år senere" ikke får vite om Jack fikk sparken eller sa opp i jobben. Dette får vi ikke vite før i en bisetning langt ute i filmen, og siden dette er ganske essensielt for filmen er det bare å takke og bukke for at noen tok seg bryderiet med å skrive det på coveret.
Å si at DVD'en bugner av ekstramateriale er kanskje å ta litt kraftig i. En trailer og fire biografier er det vi får servert. Riktignok er det ikke så nøye hva det er og ikke er; har du først trålet deg igjennom hele filmen har du antagelig fått nok.
Lyden presenteres i Dolby Surround, og er, hvis jeg skal si det rett ut (og det skal jeg), fatal. Bakhøyttalerene er i bruk, bevares, men det er nettopp her problemet ligger. Når en kaffekopp blir plassert til venstre i bildet, høres et urealistisk høyt "dunk" bak meg. Noen kommer gående mot skjermen i en korridor, men fotskrittene høres ene og alene i bakhøyttalerne. Det kan virke som om lydene er plassert vilkårlig, og det hele blir irriterende å følge med på fordi det er så lite i samsvar med bildet. Bildet, på sin side, er litt for uskarpt mot hva man bør forvente, og presenteres i tillegg i (hold deg fast) 4:3 fullskjerm. Her er det altså ikke åpnet for noen revolusjon på hjemmekinofronten.
Ground Control er langt ifra plagsomt dårlig. Den er bare durabelig kjedelig og engasjerer meg ikke det grann. Dette er slettes ikke en film du bør vurdere å eie (eller leie), ettersom Ground Control feiler på de fleste punkter. Hverken skuespillere, manus eller lyd- og bildekvalitet er i akseptabel stand, og vi ender opp med en uinteressant film som ikke er verdt å få med seg.