Tusen bitar (2014)

Vondt og vakkert

Bak en hver suksesshistorie finnes det skjelett i skapene. Historien om Bjørn Afzelius er intet unntak.

Av Tor Martin ÅrsethKarakter:

Del på Facebook29.04.14

Fotogalleri

Bjørn Afzelius var en av Skandinavias aller største artister på 1980- og 90-tallet. I de siste årene har han sakte, men sikkert, forsvunnet litt ut av samtidens bevissthet. Man kan spekulere over hvorfor, og svaret er ikke entydig. Han kunne nok oppfattes som litt traust og grå av mange, uten de mange kontroversene utenom hans politiske engasjement. Tusen bitar graver dypt i mørke hemmeligheter og maler et portrett som er mangefasettert og særdeles interessant. Afzelius var en mye mer sammensatt person enn mange har trodd, og gir god mening til uttrykket «more than meets the eye». Gjennom arkivmateriale og intervjuer med menneskene som kjente ham aller best, blir filmen et troverdig og ekte testamente om mannen og myten Bjørn Afzelius.

Det er ofte vanskelig å gi et fullstendig og korrekt bilde av mennesker som gikk bort for lenge siden. Historien forandrer seg etter hvert som tiden går, og menneskene som opplevde den, vil også se på hendelser i et annet lys i ettertiden. Det Tusen bitar gjør for å unngå en følelse av å predikere den hele og fulle sannhet, er at Afzelius selv, gjennom bruken av hans musikk i filmen, får en stemme. Svaret musikken gir har ikke to streker under seg, men gir rom for at tilskueren selv kan prøve å forstå hvem han var – noe som gir et positivt fortegn for filmen. Intervjuene med hans nærmeste gir et godt grunnlag for å få et innblikk i hvordan livet hans var, både privat og offentlig. Hans liv blir et bilde på menneskets sammensatte natur, og ikke minst hvor plaget Afzelius selv var. Sitt private liv snakket han sjelden om, og denne delen av livet hans fremstilles svært intimt og detaljert. Hans manglende evne til å forholde seg trofast til sine nærmeste blir ikke gjort til noe sensasjonelt, men er snarere et bilde på hvordan en dårlig oppvekst kan sette varige spor i et menneske.

Samtidig som Tusen bitar har en tradisjonell form, innehar den grep som utfordrer tilskuerens forventninger til en dokumentarfilm. Det mest strålende eksempelet på dette er det jeg oppfatter som en trekant av forklaring. Filmen har en rød tråd og ganske tydelig, kronologisk oppbygning. De som kjente Afzelius gir gode og reflekterte historier om deres opplevelse av ham. Etter hvert «avsnitt» spilles det av sanger Afzelius skrev, som langt på vei bekrefter det intervjuobjektene har sagt. Ingen vet riktig i hvor stor grad barndommen påvirket ham, og hvorfor han levde livet som han gjorde. Musikken og hans egne ord gir en pekepinn – fortolkningen ligger i tilskuerens hender. Når de utvalgte hendelsene i filmen settes inn i en kontekst, får de en dypere betydning og relevans også for vår tid.

Tusen bitar er en intim og nær film som behandler hovedpersonene, og ikke minst Afzelius, med stor respekt. En poetisk undertone og tydelighet i fremstillingen gjør at dette er en vond og vakker fortelling om en av det forrige århundrets mest populære artister i Skandinavia. Alvoret og mørket overskygger aldri humoren og varmen, og kler filmens uttrykk. Uten å fordømme eller moralisere, får vi et sterkt portrett i en av de senere års sterkeste nordiske dokumentarer.

Denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en visning ved Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival.