Blown Away (1994)
Halvveis vellykket forsøk på actionfilm med dypere mening
Jeff Bridges spiller James Dove, hovedrollen i Blown Away, en ire som har gjenetablert seg i Boston. Drevet av gammel personlig skyld fra terroristdagene i Nord-Irland, jobber han nå i en desarmerings-enhet i Boston. Verken kollegene eller familien kjenner til fortiden hans, så det blir farlig for både ham og omgivelsene når den ikke nådige gamle kjenningen Ryan Gaerity (Tommy Lee Jones) kommer til byen etter å ha rømt fra et irsk fengsel. Denne skal ta hevn over vår helt James Dove, alias Liam McGivney, fordi denne i sin tid fikk Gaerity fengslet ved å forhindre at en kraftig bombe drepte hundrevis av mennesker.
Nå er ikke Dove bare vår helt, men alles helt, der han hver dag risikerer livet til fordel for almenheten. Han er en typisk politihelt som ofte agerer "dumt" i følge forskrifter og regler, men som alltid får de beste resultater alikevel...
Man kjøper ikke at hans dårlige samvittighet når så langt at han etterhvert setter eget og andres liv i fare i arbeidet for å redde andre folk igjen(?). Drivkraften, den påstått sterke skyldfølelsen blir ikke nærmere forklart. Det er brukt flere flashbacks for å bevise at Dove ikke har gjennomarbeidet sin fortid psykologisk, men grepet virker noe billig i en slik sammenheng. Det samme kan sies om ekstremt nære bilder brukt som spenningselement.
I Blown Away er eksplosjonene mer interessante enn menneskene i filmen. Pyroteknikerne har hatt en stor jobb, og utført den godt. Bombene er fantasifulle mekanismer, og eksplosjonene er estetiske nytelser i veldig sakte film. Nydelig filmet.
Til å være en film i action-kategorien er den lite støyende, og de som trodde tittelen lovet haugevis av eksplosjoner, skytescener, slosskamper og biljakter risikerer å bli skuffet. Joda, det er mange eksplosjoner, men de er mer stillfarne enn vanlig i actionfilmer, mye på grunn av lydbruken. Til tider fjernes atmosfærelyden helt, og det er i stedet lagt på rolig musikk. I tillegg brukes som nevnt mye sakte film. Undertegnede finner dette positivt fordi filmen med dette løftes opp til noe mer, regissørens glimtvis tydelige grep tyder på at det kan finnes en undertekst, ikke bare vulgær, spenningsmettet handlig som for eksempel i Face Off.
Allikevel har ikke regissør Stephen Hopkins lykkes helt i å fortelle oss noe særlig. I filmen er det generelt for mange plott og løse tråder som verken utdypes eller nøstes opp. Hver karakter er gitt en illusjon av å ha en kompleks fortid og/eller hemmelig identitet. Det blir litt mye etterhvert, særlig når det er umulig å oppnå et personlig forhold til disse "teoretiske" personene. Mye er overgjort, og lite er engasjerende, og undertekstens spørsmål om fortiden alltid innhenter oss, om hva pliktens natur er osv. blir verken besvart eller stilt tydelig nok til at man lar seg engasjere. Selv om filmen har potensiale havner den dessverre midt på treet.
DVD-utgaven er pent og klart presentert i et format som ser ut som 2.35:1, selv om den på coveret er oppgitt til å være letterboxed 1.85:1. Bildet er 16:9-optimalisert og det er gjort en god jobb med komprimeringen. Som forventet er også lydsporet godt laget, men det er altså ofret mer plass på musikk enn på voldsomme eksplosjoner i surround. Formatet er Dolby Digital 5.1. Warner har valgt å legge tekst om produksjonsprosessen i et åttesiders hefte i coveret i stedet for på discen, på samme måte som Goldeneye. Coveret er også av Super Jewel-typen.