Earth to Echo (2014)

Så elendig at Disney tok et tap, heller enn å ha navnet sitt på plakaten

En film uten historie eller plott, og med et filmspråk som kan irritere på seg gråstein.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook16.09.15

Tre ungdommer i sine spede tenår kjemper mot at nabolaget deres skal rives på grunn av en stor veiutbygging. De lager en film av det som skal bli deres siste uke sammen, før de flytter hvert til sitt. Mens de holder på å lage dokumentarfilmen, får alle tre inn et merkelig signal på mobilene sine. Det viser seg å være kartkoordinater som leder dem til et øde sted midt ute i ørkenen. Der finner de et romvesen som har krasjlandet på jorden, og det trenger hjelp til å få romskipet sitt i gang igjen. Ungdommene bestemmer seg for å hjelpe skapningen de gir navnet Echo, men når de oppdager at veiutbyggerne egentlig er en hemmelig organisasjon som vil hindre at romvesenet skal komme seg tilbake til romskipet, blir oppdraget straks mer komplisert.

Earth to Echo var i utgangspunktet en Disney-film, men konsernet valgte å gi fra seg prosjektet i en såkalt «turnaround». Hvor vidt det var kvaliteten på filmen som sørget for dette er uvisst, men det er ikke usannsynlig, for dette er en film som bommer totalt. Målgruppen er nok store barn og ungdom, for filmen legger seg på en naiv linje med overtydelig forklaring og et mislykket, ungdommelig språk. Det er mulig at naive barn kan tro på fortellingen, men for voksne fremstår dette som skikkelig kalkunmateriale.

Formspråket i filmen er noe av det mest begredelige jeg har sett på lenge. For de som husker The Blair Witch Project og Paranormal Activity, er dette fine referanser for å gi et inntrykk av hvordan Earth to Echo er filmet. Ungdommene filmer seg selv – for dette er nesten utelukkende «deres» materiale – og dette har blitt satt sammen til en film. Nå er det litt uklart hvem det er som presenterer filmen for oss, da en av ungene har fortellerstemmen i filmen. Så det kan tenkes at dette er deres gjenfortelling av hendelsene de opplevde sammen, satt sammen til en film. Uansett er hele filmen bestående av kaotiske scener med mye frenetisk kameraføringer, og det er helt grusomt å se på. Den «avslappede» og ungdommelige tonen føles påtatt, og skuespillerne blir irriterende, flate kulisser i den ufullendte formen filmen har. Det er merkverdig at det fortsatt lages filmer i dette formatet, som nå fremstår mest som en jippo, og ikke et godt fortellergrep. Litt interaktive snutter hjelper heller ikke på inntrykket, og viser heller hvordan filmskaperne mislykkes i å ta den oppvoksende ungdomsgenerasjonen på kornet.

På overflaten er dette en low-tech sci-fi-film med elementer fra en rekke genre som action, drama og dokumentar. Det fremste kjennetegnet for filmen er at den er basert på fiktiv dokumentar, hvor det som skjer befinner seg i en rekke genre. Som «dokumentar» er dette en såkalt «slice of life», hvor vi følger noen få hovedpersoner i en svært begrenset tidsperiode. Når det er ungenes eget materiale vi får se, kan man undre seg over flere ting. Hvorfor har de filmet absolutt alt det de opplever på den måten de har gjort det, og hvordan har de klart å gjøre på den filmatiske måten? Med denne filmen kan vi nesten lage et nytt begrep – selfie-filmen. Er det noe verden ikke trenger, er det nettopp dette.

Innledningsvis er dette en historie om outsidere som ikke passer helt inn. Dette kunne blitt et interessant perspektiv, men det får overhodet ingen betydning senere i filmen. Det legges opp til at man skal få medfølelse for karakterene, fordi at sammen har de noe som er spesielt som ytre krefter prøver å ødelegger. Hvorfor man ikke har prøvd å utnytte denne delen av historien vites ikke. Det tar ikke mange minuttene før man innser at dette er en stressende film med en historie som kommer i andre rekke for all staffasjen. Tittelkarakteren Echo vies svært lite tid, og han blir ikke noe annet enn et sidespor. Dette er merkelig, da estetikken i promomaterialet og filmens navn er hentet fra ham. Plottet er også av det syltynne slaget og fullt av hull, hvor det endelige oppgjøret blir intet mindre enn et gedigent antiklimaks. Uten noen som helst form for tilknytning til den nuskete Echo, er det likegyldig om han overlever eller ei.

Det eneste positive som kan sies om Earth to Echo, er at det brukes musikk av det mesterlige post-rock-bandet This Will Destroy You. Problemet er bare det at når musikken kommer, vil man bare lukke øynene for å nyte den uten irriterende, visuelt støy. Formen til filmen er allerede utdatert, og føles som den kommer femten år for seint. La oss heller ikke glemme de elendige dataanimasjonene som viser at et stort budsjett ikke er en kvalitetsgaranti. For de som hele tiden klager over at norsk film er så dårlig: glem ikke at det meste av amerikansk film ikke er store Hollywood-filmer, men begredeligheter som denne filmen. Den åpenbare stjelingen fra filmer som E.T. og Wall-E er heller ikke et sjarmerende trekk. Som homage er det elendig, som rip-off er det skammelig. Med andre ord er dette en usjarmerende film som er elendig laget. For å toppe det hele, er coveret utrolig misvisende. Det er utformet i samme stil som nevnte Wall-E, og ser utrolig innbydende ut. Men man får aldri det man loves, og det er skuffende nok i seg selv. Gjør det selv en tjeneste – ikke se denne filmen.

Teknisk
OK bilde og grei lyd. Ikke noe bonusmateriale.