Utgivelsen: 
Unfaithful (2002)
Dødelig utroskap.
Thrillere som svinger innom det erotiske hører til sjeldenheten og det skal godt gjøres å finne en god balanse når man blander de to i en film. Det har blitt gjort før og om man legger hovedvekten på thriller-delen blir ofte resultatet en underholdende affære å bruke filmkvelden på. Når så noen filmer velger å bruke det erotiske som grunnpilar i historien kan fort resultatet bli noe inntil patetisk. Med ’Unfaithful’ kommer regissøren tilbake til sjangeren som gjorde ham berømt og hans nisje ligger nok utvilsomt i slik type film.
Ved et besøk i byen opplever Connie Sumner (Diane Lane) et uvær som gjør at hun tilfeldigvis støter på en total fremmed ved navn Paul Martel (Olivier Martinez). Hun slår seg i fallet og blir invitert opp til Paul. Hun opplever å bli totalt oppslukt av ham og noen dager senere oppsøker hun ham. Gnistene fyker og de starter å treffe hverandre regelmessig. Det spesielle i dette forholdet er at Connie allerede er gift med Ed (Richard Gere) og sammen har de en sønn på 8 år. Mens tiden går er Connie mest opptatt av om hun bør gjøre det slutt, for hennes samvittig gnager store sår på henne. Samtidig begynner Ed å plukke opp signalene og når han så finner ut hva Connie gjør på dagtid, blir han uberegnelig før han en dag dukker opp hos hjemme hos Paul.
En aldrende Richard Gere (Primal Fear og Shall We Dance) gjør en oppsikstvekkende god figur som ektemannen som finner ut det utenkelige om sin kone. Selv om hans gjerninger heller mot den mørke siden er det fullt mulig å føle sympati for herremannen som knuste pikehjerter i ’Pretty Woman’. Mange av Richard Geres tidligere rolleinnsatser mangler ofte glød og det som tidligere var hans beste rolle kan vel enstemmig sies å være i ’Primal Fear’, hvor Edward Norton fikk sitt gjennombrudd. I denne filmen er Gere derimot i sitt ess og briljerer i en situasjon INGEN kan tenke seg å havne oppi. Og personlig unner jeg ingen det helvete som Geres karakter gjennomgår. Geres opptreden er feilfri og det beviser at det liv i ham fortsatt.
Hans kvinnelige motspiller er godt bekledd av en dame som langt fra er redd for å vise følelser. Hun trenger å kunne felle noen tårer når hun slites av det moralske dilemma hun befinner seg i. Fra før har hun gjort meget gode roller i filmer som ’The Perfect Storm’ og ’Under The Tuscan Sun’. Med en knakende god Richard Gere og Diane Lane som spiller på alle de riktige skuespiller-strengene, så feiler ikke filmen når det gjelder prestasjonene til de to hovedrolleinnhaverne. Hele deres forhold har et godt stanpunkt og man får følelsen av å sitte midt i splittelsen av rett og urett. Om historien kunne gitt et noe dypere inntrykk av Olivier Martinez’ (S.W.A.T. og Taking Lives) karakter kunne hele trekantdramaet blitt komplett utdypet. Det blir et lite savn når hans karakter blir litt hengende i løse luften.
Feilen ved filmen ligger i historien. Hadde det ikke vært for regissør Adrian Lynes (Jacob’s Ladder og Fatal Attraction) ”touch” som regissør, så hadde filmen aldri fungert hele spilletiden ut. Det han gjør med historien og måten han filmer på er dristig og kunsterisk vakkert. Som et eksempel kan man virkelig få en forståelse for begge sider av historien ved bruk av scener som smelter i hverandre er magisk forførende. Hans bruk av farger og lys damper av småerotisk stemning som gir akkurat den stemningen Lyne vil ha. Men som sagt tidligere, hadde ikke det vært akkurat Lyne som stod for regien hadde det fort kunne blitt en suppe som kunne ha smakt greit ved et par skjer, men ikke f... om man ville hatt hele skålen.
Teknisk
Av ekstramateriell på enkeltdiskutgaven er det noe godt stoff man bør ta en nærmere titt på. Bakomfilmen ’An Affair To Remember: On The Set Of Unfaithful’ gir oss mye godt innhold på de 10 minuttene den varer og et par av intervjuene som følger med gir også mye nyttig innen film i alle ledd av produksjonen. Scener som ble klippet bort kan sees med valgfritt kommentarspor og som et lite ekstraspesielt snadder kan man se en alternativ slutt og virkelig komme inn under huden på regissøren når man ser hva hans valg til slutt falt på. Vanlig kommentarspor til filmen er med og det er også en trailer for filmen. Andre trailere kommer før filmen begynner og har en viss link til denne filmens sjanger. Et lite gullkorn er vedlagte kopier av Adrain Lynes notater som han hadde under filmens produksjon. Slike ting som det gjør ofte susen om man ser etter godt utført ekstramateriell. Selv om varigheten på innslagene ikke slår noen rekorder, kommer de likevel godt ut av dette. De beveger seg rett på sak og dveler aldri ved unødig repetering av scener hele veien.
I en slik (til tider) dampende het drama-thriller har Lyne vært enestående god til å bruke lys og farger riktig. Og når han bruker dette som kanaler bør også bildet se pent ut. Bildet i 16:9 fullskjerm (1.85:1) holder en god standard. De forstyrrende effektene som ofte kommer inn i bilderammen har klart å holde seg borte, og bare ved et par veldig korte anledninger blir mørke scener i aller minste grad grøtete. Lyden er av typen Dolby Digital 5.1 og du har ingen andre valg enn det. Mye fantastisk stemningsmusikk høres like forførende ut som Diane Lanes karakter finner Olivier Martinez’ karakter forførende. Det ender opp i sengen og et slikt lydspor kan fort føre deg inn i en status som ofte er aktiv når du ligger i sengen, sove-modus. Dialogen er god og pent gjort og alle lokasjoner samt bakgrunnsstøy lyder så godt at man nesten undres på om man føler seg i ett med filmen. En egenskap som det ved en film vil alltid være hjertelig velkommen i de tusen hjem.