Farlige forbindelser (1988)

Stille vann har dypest bunn

Av PHBKarakter:

Del på Facebook06.01.99

Romanen "Les liasons dangereuses" er i visstnok en av Milan Kunderas favoritter, og med det in mente er forventningene til denne filmen nokså høye. Et viktig poeng i boken er konversasjonskunsten - det å si noe uten å nevne det direkte, antydningens kunst. Det å forføre med veltalenhet. Å overføre noe slikt til et manus kan ikke være lett, og å spille det krever også sitt. Har regissør Stephen Frears klart jobben?

Boken er skrevet på slutten av 1700-tallet, og beskriver et pre-revolusjonært Frankrike på sitt mest dekadente. Her levde de adelige et særdeles makelig liv i sus og dus, og hadde lite annet å henge fingrene i enn intrigemakeri (og skattlegging av bøndene). I hvert fall om vi skal tro boken og filmen. For det handler i hovedsak om adelen som morer seg med å forføre hverandre og andres partnere. Viscomte De Valmont (John Malkovich) og Marquise de Merteuil (Glenn Close) inngår veddemål om at viscomten skal klare å forføre en vakker og dydig gift kvinne (Michelle Pfieffer) og en klare å nedlegge en ung jomfru (en purung Uma Thruman), og som belønning vil han få natt med marquisen. Marquisen søker å få hevn over en gammel fiende ved å sørge for at hans tilkommende hustru ikke lenger vil være jomfru, viscomten gjør det for sporten, og fordi han tydelig ønsker å forføre marquisen også.

Men motivasjonen til de to største intrigemakerne er i utgangspunktet ikke helt troverdig, man kan ikke helt forstå hvorfor noen vil være så onde mot andre kun for egen forlystelse. Men etter hvert som filmen skrider frem avdekkes et dypere forhold mellom marquisen og viscompten, og man forstår at de to har følelser for hverandre som de ikke er i stand til (eller tør) å vise. Dramaet forsterkes ytterligere av at Valmont faktisk forelsker seg i et av sine ofre. Plutselig blir forholdene svært problematiske og spente, og dette formidles faktisk overraskende godt av skuespillerne.

Både John Malkovich, Glenn Close og Michelle Pfieffer gjør til dels svært gode rolleprestasjoner - sistnevnte kanskje minst imponerende, til tross for at hun har et særdeles uttrykksfullt ansikt. Det litt geniale med Close og Malkovich er nemlig at det er de små forandringene i yttrykk og tonefall som sakte lar deg forstå at det stikker noe under. Overflaten er rolig, men dypere nede er det turbulent.

Det kreves imidlertid en del overbærenhet fra seerens side for å godta brede amerikanske aksenter som vandrer rundt i helfranske omgivelser og dertil hørende flotte kostymer. Etter vår mening blir det litt for vanskelig å tro at dette er fransk 1700-tall. Og dialogen blir ikke fullt så elegant og finslepen som vi vel hadde forestilt oss den.

Både slottene, parkene og kostymene er storslagne og vanvittig flotte, og gjør sitt for å skape en passelig grandios ramme rundt handlingen - filmen fikk også flere priser for kostymer og dekor.

På den mer tekniske siden ser filmen (som er fra 1988) litt slitt ut, og overføringen til et 1.85:1 widescreen-format (16:9-optimalisert) er preget av et til tider påfallende kornet bilde. Generelt mangler bildene også litt dybdefølelse. Lyden er i Dolby Digital 5.1, men vi hørte ikke så mye som et pust i surroundkanalene. På den annen side var det en god del støy i dialogsporet på enkelte scener. Synkroniseringen er heller ikke helt god, og som vanlig er et par musikkscener aldeles katastofale i så henseende.

Men det er noe annet enn teknisk småpirk som gjør at dette ikke er en film helt i toppklassen. For det første tar det litt for lang tid før man forstår hovedpersonenes hensikter, og enkelte scener er klippet slik at man må lure på hvor man er og hva som har skjedd. Det er ikke så lett å sette fingeren på, men hele filmen føles som den kunne vært "strammet opp", så å si. Dette får regi og klipp ta ansvar for.

Alt i alt er dette imidlertid en ganske så flott og til tider engasjerende film, som selv om den neppe lever helt opp til romanens idealer leverer nok av gode øyeblikk til å være verdt en filmkveld.