Utgivelsen: 
John Wayne Prestige Collection (2005)
The John Wayne Prestige Collection
Det eksisterer utallige ulike DVD-samlinger med John Wayne-filmer som man kan velge å bruke pengene sine på. De fleste har det til felles at de blander skitt og kanel og hummer og kanari fra dette filmikonets lange og ujevne karriere. Også dette er en slik ujevn samler, og den kan på den måten passe greit nok som en introduksjon til Waynes westernverden.
Larger Than Life
Selve Mannen med stor M – Marion (!) Robert Morrison – er bedre kjente som John Wayne. Han ble født på en tid da USA fremdeles var en smule vilt og utemmet, og skulle bli berømt som personifiseringen av den typisk edle, hardbarkede og mytiske cowboyen, med høyt utviklet moral, rettferdighetssans og en utpreget stayerevne. Da Wayne en sjelden gang tok av seg cowboystøvlene, målte mannen formidable 194 centimeter. Hans karakteristiske slepende toneleie, den vaggende cowboygangen og hans ufravikelige blikk satte ikke sjelden hans medskuespillere totalt i skyggen. Og kanskje nettopp derfor innehar Wayne rekorden for flest hovedroller i amerikansk film – 142 av sine i alt nesten 250 filmer.
Wayne var først og fremst kjent for sine westerns og krigsfilmer, men det er som westernhelt han har satt dypest spor i filmhistorien. Han spilte i mer enn 20 av mesterregissøren John Fords filmer, og hans rolle som The Ringo Kid i Fords Stagecoach (1939) skulle bli hans store gjennombrudd. I denne boksen er dette spesielle forholdet mellom regissør og skuespiller representert med boksens desidert beste film, The Searchers (1956). Kun Rio Bravo (Howard Hawks, 1959) kommer i nærheten av å være en god film på linje med denne. De andre filmene kommer ufravikelig i skyggen av glansen til disse to klassikerne, og preges på ulike vis av å være westernfilmer laget i en tid da den kommersielle western allerede var gammeldags.
Duke
John Wayne hadde sitt mer maskulint klingende kjælenavnet Duke etter sin barndoms bestevenn – bikkja Duke. Absolutt alt ved Wayne var maskulint (med unntak hans fødenavn) – måten han gikk og snakket på, hans rolige og ubesværete vesen, hans imponerende fysiske dimensjon og hans taktile nærvær på kinolerretet. Han var like høyt elsket i sitt eget konservative USA som han til tider var avskydd i europeiske intellektuelle kretser. Særlig under 1960-tallet var han omstridt, da hans krigsfilmer var å regne for ublu propaganda for det makthungrige USAs gudgitte rett til makt og verdensherredømme. Hans mildt sagt lite fintfølende Vietnamfilm The Green Berets (Ray Kellogg/Wayne, 1968) ble slik umulig å svelge for den hippie-rebelske og samfunnsbevisste 68-generasjonen. Filmen ga et skamløst romantisert og åpenbart forfalsket bilde av Vietnam-krigen, på en tid da bildene fra amerikanernes overgrep på den vietnamesiske sivilbefolkningen rullet over TV-skjermene verden over. John Waynes politiske sympati mot det ytterste høyre i amerikansk politikk var viden kjent, noe hans engasjement i MPA (The Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals) er talende eksempel på. Wayne var president for denne gruppen av bekymrede filmarbeidere som ville jobbe aktivt for å holde kommunister og eventuelt andre USA-fiendtlige femtekolonister i ørene i Hollywood. Gary Cooper, Ronald Reagan og Walt Disney var også blant de profilerte medlemmene, og MPA ble en avgjørende brikke i hekseprosessene mot mistenkeliggjorte kolleger under McCarthys drastiske jakt på kommunister på 1950-tallet.
Og Wayne lot aldri en anledning gå fra seg til å lange ut mot alle som ikke passet på å forfekte et verdikonservativt syn på The American Way of Life. Hans sterke posisjon som Poster Boy for alle de frihetselskende klisjeene USA ønsket å stå for, ble bekreftet av et møte mellom Wayne og Sovjetunionens statsleder Nikita Khrusjtsjov i 1959, under Khrusjtsjovs statsbesøk i USA. Wayne ble da fortalt at det under Stalins regjeringstid forelå en stående ordre om å ta Wayne av dage. Tanken bak var at Wayne var et så lysende ikon for det vestlige demokratiet, og dermed også et symbol for motstanden til kommunismen at hans død ble ansett for å ville være et knusende slag for amerikanernes kampmoral under den kalde krigen. Men Khrusjtsjov kunne berolige Wayne om at han hadde fjernet denne dagsordenen. Mao i Kina hadde imidlertid en liknende ordre til vel inn på 1960-tallet. Biografien John Wayne - The Man Behind the Myth (Michael Munn, 2004) forteller også om flere konkrete avslørte og mislykkete drapsforsøk. Hvilke andre filmhelter kan i dag skryte av å stå på dødslisten til en supermakt?
Brytningstid
Den typisk klassiske John Wayne-western, hvor cowboyhelten stort sett var edel og indianeren for det meste var ondsinnet, var i høy grad medvirkende til at noen av Hollywoods mer systemkritiske nykommere på midten av 1960-tallet begynte å lage såkalte revisjonistiske westerns. Hvor Waynes filmer stort sett fremelsket forestillingen om USAs nybyggertid som en idealisert og romantisk ramme for heroiske menns edle handlinger, så ville regissører som Sam Peckinpah og Arthur Penn bryte med denne forkvaklede (og ofte rasistiske) tradisjonen. De laget filmer som var mer historisk korrekte og realistisk voldelige, spesielt med tanke på hvordan indianeren og nybyggeren ble fremstilt, og med et mer utidig kritisk blikk på USAs politikk og samfunn. De voldelige og kynisk stemte Spaghetti-westerns til Sergio Leone var starten på slutten for denne revisjonistiske tradisjonen, og selveste Clint Eastwood satte siste spikeren i kisten for westernmytene med sin Unforgiven i 1992. Her kritiserte han de vaklende idealene filmindustrien alltid har hatt av vold som et ideelt virkemiddel for en hel fordervet ”Mans World”. Underveis hadde Eastwood laget filmer som The Outlaw Josey Wales (1976) som skildret kvinner og indianere som sterkere individer og ikke bare som små brikker som hovedkarakteren kan boltre seg med.
Men denne Wayne-samlingen viser også noe av hvordan Wayne har vært en allsidig og pålitelig skuespiller å ty til for westernregissører med ulike agendaer. Waynes filmpersona var gull verdt for både tradisjonalister som Ford og Hawks, samt rabulister som Peckinpah og Penn, som alle så bruksverdien i en skikkelse som var selve den amerikanske Cowboyen. Hvor Ford brukte The Duke som et stort og vidt lerret han kunne bruke sin brede pensel på, så var western(anti)heltene til Peckinpah selve antitesen til helteskikkelsen Wayne, som de kunne speile sine anti-establishment holdninger mot. Så fra å ha vært noe i nærheten av en premissleverandør for westernsjangeren, ble Wayne etter hvert satt i Hollywoods skammekrok i de opprørske og politiske 1960- og 1970-åra. Så igjen kan vi spørre oss hvilken annen filmskuespiller som på samme måte har blitt trykket til sitt bryst for så å bli avfeid av en ny hel generasjon av filmskapere? For en Mann.
Og med den nye revisjonistiske western Brokeback Mountain sitt ultimate forræderi mot sjangeren vil kanskje det neste skrittet måtte være en tilbakevending til de gode gamle idealene som Wayne var så dyktig på å håndheve?
Rent kosmetisk ser denne boksen bra ut, med sin sortglinsende blikkboks med preget trykk. Pamfletten byr ikke på annet enn resymé og credits, og filmene ligger i et litt klossete og skjørt papptrekkspill.
Rio Bravo (Howard Hawkes, 1959)
Filmen: 5 av 7
DVD-utgivelsen: 3 av 7
Boksens nest beste film byr på en menneskelig skildring av en psykologisk utmattende skyttergravskrig mellom Sheriff Chance og en morderisk rancher som vil fri sin bror ut av fengselet før Marshallen kommer til byen. En horde leide banditter innvaderer småbyen, og Wayne må bruke av de ressursene som byr seg som hjelp. Dette er like mye en melodramatisk komedie som en ren western, med sine sterke karakterskildringer av mer eller mindre slitne og skakkjørte karer som gjør som best de kan i en presset situasjon. Og Hawks utnytter til fulle sine evner til å få frem sympatisk menneskelighet i sine karakterer, med Wayne som den harde men slitne sheriffen som mer eller mindre alene må holde fortet. Han får dog hjelp fra fylliken Dude (Dean Martin), den gamle haltepinken Stumpy (Walter Brennan) og en ung hot-shot babyface gunslinger (Ricky Nelson). Et romantisk subplot involverer den alltid engasjerende Angie Dickinson, og komikken står en knøttliten og enerverende meksikaner for, i Hollywoods beste halvrasistiske tradisjon. Rio Bravo er en versjon over samme tema som i High Noon (Fred Zinnemann, 1952), med den forskjellen at Gary Cooper fikk null og niks hjelp og støtte fra en egoistisk befolkning. Den filmen ble gjerne tolket som en allegori over den amerikanske intelligentsiaens impotens i å stå sammen mot datidens McCarthyisme i Hollywood. I Rio Bravo blir befolkningen slik sett delvis benådet, men samtidig er Waynes karakter den rake motsetningen til Coopers, fordi individualisten Wayne avslår tilbud om hjelp fra sivile. Akkurat slik Wayne ville ha det. En del dårlige aktskifter forekommer, ellers lite å sette fingeren på. Kanskje bortsett fra musikalnummeret til Dean Martin. Ekstrastoff: Trailer. 136 min.
The Searchers (John Ford, 1956)
Filmen: 7 av 7
Utgivelsen: 4 av 7
John Fords beinharde no nonsense-western er samlingens soleklare vinner, med en mer kynisk og misantropisk resonans enn i noen av dens samtidige westerns. Og Wayne er i sitt ess når rollefiguren hans ikke fordrer smil og sjarm og heltemodig innsats for en god sak, men for en gangs skyld spiller en bitter og hatefull rasistisk mann. Det mytiske Monument Valley er som vanlig i en Ford-western et stilltiende men deltagende backdrop for historien, for en gangs skyld befolket med ekte indianere og ikke kroknesete hebreere med rød skosverte i ansiktet.
Wayne er den forbitrede sørstatssoldaten Ethan Edwards som aldri har innrømmet tapet for nordstatene i borgerkrigen. Han legger ut på en årelang episk leting etter sin niese Debbie som er kidnappet av Comancher som har massakrert familien hennes. Ethans drivkraft er ikke å skulle bringe henne tilbake til sivilisasjonen, men snarere å fri henne fra livet og lidelsen det er å leve blant indianere. Wayne kommer omsider til en forløsning med seg selv og sitt hat på slutten, og en av filmhistoriens beste avslutningsbilder er med på å gjøre dette til en av de aller viktigste westernfilmene. Ethans renselse er poetisk og selvforklarende, men lider ikke som så mange andre filmforløsninger av en overtydelig tone av optimisme og oppstemthet. Vi vet ikke for sikkert hva Wayne har lært når han snur ryggen til oss og vandrer ut i villmarken igjen. En på mange måter problematisk film med tanke på det rasistiske tankegodset som impliseres, men The Searchers er unektelig en av de sjangerdefinerende klassikerne.
Med Vera Miles, Natalie Wood og Jeffrey Hunter. Ekstras: TV-innslag om filmen og intervju av stjernene. Både fullskjermversjon og widescreen-versjon. 114 min.
Chisum (Andrew V McLaglen, 1970)
Filmen: 3 av 7
Utgivelsen: 4 av 7
John Wayne er John Chisum, en av det ville Vestens virkelige legender. Chisum var kvegkongen i New Mexico som ikke ville la seg pille på nesa av landeier Lawrence Murphy. Resultatet ble kjent som The Lincoln County Cattle War. Filmen forteller også deler av historien om Billy The Kid og Pat Garrett, minus den delen der Garrett dreper The Kid. Henry Tunstall var The Kid’s mentor, og når han tas av dage utløser det historiens klimaks. En ganske så ordinær western, hvor Wayne som vanlig stikker seg ut som filmens hovedattraksjon. Fin billedkvalitet. Musikken er usedvanlig bombastisk, selv til en western å være. Country-aristokraten Merle Haggard synger pompøs tittelmelodi over en like pompøs tittelsekvens. Med Forrest Tucker, Christopher George, Ben Johnson og Glenn Corbett. Ekstra: Kommentarspor av regissør, trailer og kort bakgrunnsinnslag. 106 min.
Cahill U.S. Marshall (Andrew V McLaglen, 1973)
Filmen: 2 av 7
Utgivelsen: 4 av 7
Wayne spiller en aldrende Marshall med aleneansvar for to gutter som savner sin fars nærvær. I ren desperasjon etter oppmerksomhet blir de med på et bankran som får konsekvenser de ikke hadde regnet med. Dette virker som et venstrehåndsarbeid både fra Wayne og regissør, i hva man kan kalle en koselig familiewestern med overtydelig moral. Kjedelig historie, uengasjerende skuespilleri og en dramaturgi som hører hjemme i dårlige fjernsynsserier levner Wayne lite ære. Billedkvaliteten er helt grei. Musikken av berømte Elmer Bernstein er ikke særlig minneverdig, og kommentarsporet bidrar med moderat interessante anekdoter om Wayne. Med George Kennedy, Gary Grimes, Neville Brand og Marie Windsor. Ekstra: Kommentarspor med regissør, bakomdokumentar og trailer. 97 min.
The Cowboys (Mark Rydell, 1971)
Filmen: 4 av 7
Utgivelsen: 3 av 7
Dette er boksens største positive overraskelse. En underholdende historie om en rancher som skal drive kveget sitt gjennom farlig terreng til markedet, men må rekruttere smågutter fra skolebenken fordi han er blitt forlatt av sine cowboys. Dette høres unektelig også ut som en koselig familiewestern, men historiens gang unngår de verste fallgruvene slike fortellinger om gutter som skal formes til menn ofte tyr til. Her er ingen store melodramatiske følelsesutbrudd, ingen vektlegging av humoristiske innslag eller en overdrevent forsiktighet i bruk av voldsomheter. Det er en ganske troverdig fremstilling av en kanskje lite troverdig hendelse, takket være gjennomgående gode barneskuespillere som virkelig er drevne i faget. Wayne selv er i godt slag og trives åpenbart som farsfigur. Og karakterskuespiller Bruce Dern gjør en skremmende god figur som en småpsykopatisk kvegtyv. Bare filmens konklusjon forstyrrer filmens helhetsinntrykk som en klassisk western.
Med Roscoe Lee Browne, Robert Carradine, Colleen Dewhurst og Slim Pickens. Ekstra: To korte dokumentarer, trailer. 129 min.
The Train Robbers (Burt Kennedy, 1972)
Filmen: 4 av 7
Utgivelsen: 3 av 7
Regissør Burt Kennedy var kjent for sine humoristiske westerns, og her får Wayne nok av smarte replikker å lire av seg. Anslaget er en morsom kopi av åpningen i Once Upon A Time in the West av Leone, hvor en gruppe menn venter på at The Duke skal komme med et tog. Et ransutbytte fra et togran skal finnes ved hjelp av kona til den avdøde togrøveren, for å innkassere finnerlønnen fra togselskapet. Men mannens gamle kompanjonger er i hælene på Wayne og vil selvsagt gå over lik for å få fatt i gullet. Det er dialogen som er filmens styrke, og noen få scener er morsomme eller virkningsfulle. Wayne selv er over gjennomsnittet god, med en sedvanlig moralistisk drivkraft som selve kjernen for vår forståelse av karakteren, mens Ann-Margret i mindre grad bidrar med andre gode kvaliteter enn sine heldige attributter.
Med Rod Tayor, Ben Johnson, Ricardo Montalban og Christopher George. Ekstra: To featurettes og John Wayne trailer-galleri. 88 min.
Konklusjon
Om du er nysgjerrig på hvem ikonet John Wayne var, kan dette være en samling som gir deg en grei introduksjon til og inspirasjon til videre dypdykk i The Dukes mangslungne karriere som westernhelt. Men om du er ute etter de gode filmene til Wayne, må du søke andre steder, fortrinnsvis i de bedre utrustede enkeltutgivelsene. Kun The Searchers og Rio Bravo er virkelig gode filmer i boksen. Så skaff deg heller flere av John Fords Wayne-filmer, klassikere som She Wore A Yellow Ribbon, Fort Apache, The Man Who Shot Liberty Valance eller Stagecoach. Eller Hawkes’ Red River. Noen av Waynes krigsfilmer fortjener også oppmerksomhet, for eksempel Sands of Iwo Jima eller Back To Bataan. Samlingen burde også inkludert en fyldig dokumentar om Wayne. Boksen som helhet holder ikke til mer enn 4 av 7 mulige.