The Road to El Dorado (2000)
Nokså nær gull
Dreamworks begynner etter hvert å gi Disney litt skikkelig kamp om kronen når det gjelder tegnefilmer. Med "The Road to El Dorado" kommer det ferske selskapet nok et skritt nærmere den gamle mester. Dette er velflytende, morsom og involverende tegnefilm, i... vel, egentlig beste Disney-stil. Tror ærlig talt ikke Dreamworks ville gråte av sammenligningen.
I "The Road to El Dorado" møter vi de to luringene og eventyrerne Tulio og Miguel (Kevin Kline og Kenneth Branagh) som etter at de såvidt unnspiller en gjeng arge spanjoler de har snytt for både skattekart og gullmynter tilfeldigvis havner med i lasten på et skip med kurs mot El Dorado. Den store hærføreren Cortes setter imidlertid ikke pris på blindpassasjerene, og de to blir satt i en celle med et slaveliv på Cuba som ferdiglagt plan for framtiden. Imidlertid klarer de å rømme skuta - med god hjelp fra uventet hold - og bevæpnet med mer flaks enn kløkt, ender de faktisk opp i El Dorado før Cortes og hans menn får landkjenning.
I gullbyen El Dorado får de en overraskende mottagelse, og siden ulike krefter kjemper om makten i El Dorado blir Tulio og Miguel viktige politiske brikker. Det hele ender naturligvis med at de gode må nedkjempe de onde, gutta må velge side, og underveis har vennskapet blitt satt på harde prøver - både kjærlighet og makt/penger har en tendens til å komme i veien for godt vennskap, som kjent. Resten får du finne ut av når du setter platen i spilleren hjemme.
Er dette en plate å ha? Absolutt, mener undertegnede. Nå er jeg riktig nok svak for tegnefilmer, men jeg mener jeg har litt gangsyn når det gjelder hva som er godt og dårlig innen sjangeren. El Dorado er kanskje ingen totalklassiker, men filmen når rimelig høyt opp på skalaen, og blir hjulpet av en solid DVD-utgivelse. Mer om den tekniske biten senere.
Tegningene i "The Road to El Dorado" er en kombinasjon av datagrafikk og håndtegninger, slik vi etter hvert har blitt vant til fra senere års produksjoner fra alle studioer. I denne filmen er overgangene mellom data og hånd praktisk talt usynlige, og de to teknikkene utfyller hverandre perfekt.
Det Disney alltid har vært svært flinke til, er å besjele objekter som vanligvis ikke har liv, og å gi dyr fullstendig menneskelige egenskaper. I El Dorado har Dreamworks oppnådd mye av den samme magien. Den viktigste birollen i filmen spilles av hesten Altivo, som virkelig har fått masser av liv og intelligens. Meget pent laget. Et artig beltedyr har potensiale, men blir aldri utnyttet så mye som forventet. Siden dette er en "realistisk" film venter vi ikke så mange dansende skogsopp (ref. Fantasia), men vi møter et skremmende jaguar-formet steinmonster som formelig oser av ondskap. Likevel, har en liten mistanke om at et annet firma med et musehode som logo kunne gjort akkurat denne siste sekvensen mer flytende.
De tre hovedpersonene (de to herrene får snart kvinnelig selskap i form av indianerjenta Chel, spilt av Rosie Perez) er meget pent designet, og bærer også trekk vi kjenner fra skuespillerne som har gitt dem stemmer. Dermed får i grunnen karakterne en liten ekstra dimensjon, men også uten dette lille poenget er de såpass velskrevet - og ikke minst velspilt - at de blir spennende og morsomme å følge med på. Selvsagt er mange av plotvendingene og handlingene relativt enkle å forutse (vi snakker tross alt familiefilm her), men det lar vi oss ikke bry med.
Branagh, Kline og Perez yter en utmerket innsats, men må vel se seg slått av Tim Allen/Tom Hanks i Toy Story-filmene når det gjelder innlevelse i enkelte scener (faktisk syns vi at vi aner en liten homage til Toy Story i en liten krangel mellom våre to helter). Det er ikke noe problem å akseptere rollefigurene, og stemmene passer bra med utseendet og oppførselen.
Et typisk Disney-lignende trekk undertegnede ikke har fullstendig sansen for, er musical-oppbyggingen. I løpet av halvannen time får vi fem-seks sangnumre som ikke alltid fungerer som de emosjonelle høydepunktene de vel er ment å være. Elton John, Tim Rice og Hans Zimmer står bak tekst og musikk, og ingen av låtene herfra virker som klassiker-materiale på meg. Litt synd.
DVD-platen inneholder en hel del ekstra materiale, i tillegg til 16:9-optimalisert bilde i fullskjermformat (1.85:1) og lydspor i både DTS og Dolby Digital 5.1 (vi setter pris på slike valgmuligheter). Bildet holder naturligvis en meget høy standard med rike farger, skarpe detaljer og er uten tegn til MPEG-svakheter. Lydsporet (vi så filmen med DTS 5.1) har en varm miks med nokså mye bass og nedre mellomtone, og en behagelig rund topp. Surroundmiksen er fortung, men det er endel bruk av bak-høyttalerne til effekter, og hele tiden til stemningslyd. Et bra lydspor.
Bonusmaterialet omfatter et kommentarspor med de to regissørene; dessverre er dette relativt teknisk og ikke så forferdelig interessant for andre enn nøttene blant oss. En egen, lang dokumentarfilm om det som kalles "color script" (originaltegningene som definerer fargebruken i nøkkelscenene i filmen) med kommentarer av regissør og designere er enda mer nerdete, men absolutt verdt å se om du er interessert i de tekniske sidene ved tegnefilmer. Ellers følger det med en håpløst hypete promodokumentar av den korte typen som ligner mest på en trailer (du får selvsagt også traileren) - denne har påfallende dårlig bildekvalitet, forresten. Det følger også med tekstsider om skuespillerne, en DVD-ROM-bit med PC-spill, quiz og diverse info, en "opplesnings"-variant som kun egner seg for amerikanske småunger, og en musikkvideo med Elton John. Bra greier, men ekstrastoffet hadde hatt godt av en liten humor-infusjon.
For å oppsummere: The Road to El Dorado varter opp med et meget pent design, en spennende og morsom historie, involverende karakterer og bra med humor. Dreamworks begynner å få tak på tegnefilm-formatet, og med en sterk DVD med masse ekstramateriale er dette en film mange bør unne seg.