Utgivelsen: 
Som små barn (2006)
Tankevekkende og reflektert portrett om frustrert frue og mann som mistrives i forstadens perfeksjonistiske 'idyll'.
Se filmklipp
Småbarnsmoren Sarah føler seg mistilpasset og delvis malplassert blant nabolagets øvrige småbarnsmødre, som er både overbeskyttende og perfeksjonistiske i sin barneoppdragelse. Hun selv skiller seg ut ved å være mindre glattpolert og firkantet, og er ikke akkurat enig i mye av det de andre fruene mener om diverse ting. Det store samtaleemnet blant mødrene i lekeparken er den kjekke barnefaren Brad, det eneste hankjønnet i nabolaget som er hjemmeværende med barn.
Sarah kommer raskt i kontakt med Brad, og hun føler seg umiddelbart tiltrukket av ham. De to finner sine likheter i at dem begge føler seg litt utilpass i hverdagen, og at de lengter etter noe annet. De møtes stadig mer på dagtid, enten i lekeparken eller ved det lokale svømmebassenget, mens deres respektive partnere er på jobb. Det hele ender med noe mer enn vennskap, og går over til begjær og seksuelle møter. Er det de gjør riktig? Er det moralsk forkastelig, eller kan det forsvares? Hva med de andre parter i forholdet, og ikke minst barna deres?
Dette er bare noen av de mange spørsmål denne historien tar opp. Den rett og slett svulmer over av moralske, tankevekkende og sentrale spørsmål om livet, kjærligheten, ønsker og begjær. I løpet av filmen blir alle parter og sider vist fram, enten det er de som står for det moralsk forkastelige, eller for det som er det ”riktige” i dagens (amerikanske/vestlige) samfunn. Slik reflekterer filmen meget bra over flere mulige synsvinkler, og legger ikke bare opp til den mest akseptable eller klisjéfylte løsningen på problemene i historien. Du som seer får ta ditt ståsted, og dømme dine egne moralske dommer over folk og deres handlinger.
Vårt hovedpar Sarah og Brad (Kate Winslet og Patrick Wilson) spilles overbevisende så det holder, for det er nesten som man føler gnistene og vibbene mellom dem hele tiden. Winslet har en utrolig evne til å virke naturlig, ekte, og perfekt balansert, ikke overspill eller for lite engasjert.
De to voksne er som små barn, på den måten at de ikke har fått leve ut sine fantasier og ønsker i en alder av (minst) 30, og blant annet derfor føler savn og lengsler i livet. Man kan leke selv om man er voksen, og både Brad og Sarah har det som kjekkest når de nettopp får leke seg sammen, som en virkelighetsflukt i hverdagen.
Men her finnes også andre skjebner, som for eksempel den pedofile Ronnie og hans mor som en dag flytter inn i nabolaget og dermed møter en vegg av overbeskyttende og truende barneforeldre. Blant dem er den overengasjerte tidligere politimannen som er lederen for gruppa som vil ha Ronnie bort fra stedet, og Mary Ann ”lederen” blant småbarnsmødrene. Alle disse fremstår som sterke og skarpe portretter, og er bare med på å løfte karakterregisteret ytterligere opp totalt sett.
Denne historien stiller altså flere vesentlige spørsmål, men hvor det kanskje viktigste og vanskeligste for oss voksne er; skal man være trofast mot sine egne, men dermed være mindre lykkelig selv, eller skal man være ærlig og tro mot seg selv, men dermed være utro? Et klassisk dillemma dette her, hvem er viktigst av oss selv eller andre? Dermed blir kanskje slutten også litt feig og lettvint, uten at den skal røpes her, men hvor (nok en gang) den moralske løsningen seirer foran egoet. Skal en ellers pirke på noe, kan historien til tider kanskje virke litt kjedelig og langtrukket.
Som små barn er en fengslende film fordi den tar opp vesentlige sider av livet, og fordi du selv tvinges til å ta standpunkt og velge side, og dermed også må konfrontere deg selv med hovedpersonenes vanskeligheter. Det er litt som forstadsidyllen i frustrerte fruer , bare med en mer markant alvorstone liggende under. Kan minne veldig om Sam Mendess American Beauty fra 1999, men heller ikke like morsom som denne. Det er nok ikke en film for alle dette her, men uansett nøye gjennomtenkt og velfundert manus og karakterer, fortalt på en audiovisuell flott måte.
Som et fortellerteknisk grep får vi presentert mye av karakterenes tanker og følelser igjennom en fortellerstemme. Ikke særlig vanlig dette lengre, men det funker ganske så godt i denne historien, uten at det trekker deg ut av filmen eller skaper en avstand av fiksjonspreg. Den skaper en form for portrett og dagbok utrykk som passer handling og alvorstema svært så godt. I tillegg er både bildene, med flotte nedtonede farger i pastell og gråtonenyanser, og musikkeffekter med på å understreke handling ved å fargelegge det som skjer.
Teknisk
Bildet er i 16:9 letterbox (2.40:1), og holder høy standard - så vidt jeg kan bedømme er dette en bra overføring uten tydelige tekniske feil.
Lydsporet serveres i Dolby Digital 5.1 og 2.0 surround, og utmerker seg ikke på noen spesiell måte. Dette er i hovedsak en dialogdrevet film, og det er lite surroundbruk. Lydbildet er generelt rolig og behagelig, uten de store kompliserte lydsammensetningene.
Dessverre er det ikke noe ekstramateriale her, annet enn fire irriterende påtvungne trailere i starten, før du kommer til hovedmenyen. Dette trekker ned på teknisk karakter.