Utgivelsen: 
Smurfene 2 (2013)
Masete og full av banal humor
En av fjorårets minst severdige filmer, som raskt kommer til å ende opp i glemmeboka.
Smurfene er tilbake, om mulig i en enda mer irriterende versjon enn før. Dette er oppfølgeren til filmen som gjorde rimelig suksess for noen år tilbake. Smurfene 2 er en film som i hovedsak er laget for barn, og filmen har derfor lagt opp til at man ikke trenger å se den første filmen for å få utbytte av historien. Jeg har likevel problemer med å se hvem som skal kunne ha utbytte av denne overforklarende og totalt intetsigende fortellingen. Den overdrevne bruken av slapstick er påfallende, og man må bare anta at filmskaperne har vurdert barn som så inkompetente at de ikke klarer å forstå en godt fortalt historie.
Historien går enkelt forklart ut på at den onde trollmannen Gargamel kidnapper Smurfine for å få tak i smurfeessens, som kan gjøre ham til verdens mektigste trollmann. Fem modige smurfer reiser etter henne for å redde henne fra en grusom skjebne. Stort mer trenger man ikke å si om historien, den er så enkel og banal at man nesten ikke kan skjønne at det er mulig å dra filmen ut over en og en halv time i spilletid.
De nye Smurfefilmene blander animasjon og live action, en kombinasjon som svært sjelden har vært en stor suksess rent kvalitetsmessig. Problemet som oppstår når de to verdenene møtes, er at skuespillerne er karikerte, og har en tegnefilmaktig måte å spille på. Når virkelige skuespillere kopierer stilen fra tegneserier fremstår det som krampaktig og lite troverdig. Man kan sammenligne skuespillet med en annen, lite vellykket tegneserieadaptasjon, nemlig Asterix-filmene. Store budsjetter, velproduserte filmer og store navn på plakaten er ikke nok til å redde et manus blottet for en god historie.
Filmens skurk er kanskje det aller verste med filmen. I spillefilmversjon fremstår han som en moderne og tilbakestående versjon av Nosferatu. Han er naturligvis ond, men vi får aldri noen forståelse av hvorfor han er det. Karakteren drives tilsynelatende kun av et behov for makt, som alene blir uinteressant. Han er rik, vellykket og fremgangsrik. Selv da er han ikke fornøyd, og blir en diffus skikkelse. Det overdrevne skuespillet og de tåpelige handlingene gjør ikke saken bedre.
Smurfene 2 ender opp som en film som hverken innehar realisme eller skaper en fornøyelig fantasiverden. Enerverende tempo og ustanselig bruk av slapstick gjør at dette blir hjernedød underholdning for et ungt publikum som ikke stiller all verdens til krav, hva historiefortelling angår.
Teknisk
Bildekvaliteten er imponerende bra, så også lyden. Produksjonsverdien er høy, uten at det hjelper filmen noe. Bonusmaterialet er bra rent kvantitativt, men ikke all verden rent kvalitativt.
blog comments powered by Disqus