Utgivelsen: 
Parkland (2013)
Tilbyr ingen nye perspektiver
Drapet på John F. Kennedy fortsetter å fascinere oss, men det gjør ikke denne filmatiseringen om attentatet.
Drapet på den tidligere amerikanske presidenten John F. Kennedy er en av de mest kjente hendelsene i nyere historie. Få hendelser har like mange myter og konspirasjonsteorier knyttet til seg. Dette har vært opphavet til en rekke spillefilmer og dokumentarfilmer opp gjennom tiden. Tilsynelatende er dette universet utømmelig for nye ideer og vinklinger som man kan lage nye produksjoner av. Parkland er det nyeste tilskuddet på stammen, og tar utgangspunkt i det som skjedde like etter attentatet mot presidenten. Med på laget har man blant annet Tom Hanks, som har blitt ganske anerkjent som formidler av viktige, historiske hendelser på film og TV. Filmen kan absolutt omtales som en ensemblefilm, da det ikke er noen tydelige hovedroller. Et litt beskjedent budsjett medfører at det er et ensemble av karakterskuespillere og B-stjerner som gestalter de ulike rollene. Til tross for at stødige Hanks er med på laget, blir Parkland ikke noe mer enn en liten parentes sammenlignet med mer velkjente filmer om drapet på Kennedy.
Ett av de største problemene med filmen er at den proklamerer seg selv som et sannhetsbevis, i form av å påpeke at dette er den sanne historien og at det til stadighet klippes inn faktiske dokumentarklipp. Den bastante holdningen kler filmen dårlig, med tanke på at skuespillerne leverer middelmådige prestasjoner og at manuset er strømlinjeformet og rotete satt sammen. Hendelsen filmen formidler er omgitt av usikkerhet om hva som egentlig skjedde, og det gir i hvert fall meg en dårlig smak i munnen at den er så innmari skråsikker. Litt mindre selvhøytidelighet hadde vært på sin plass.
Når sannheten endelig skal komme frem, er det påtagelig at det ikke kommer frem noe nytt. Alt er en repetisjon av noe man har sett og hørt før, og man oppklarer heller ingen verdens ting. For å skape en følelse av dramatikk og spenning pøses det på med blod og gørr, da forsøkene på å gjenopplive både Kennedy og Oswald vises i nære og ubehagelige bildeutsnitt. Poenget med disse kan jeg ikke se hva er, annet enn å lage en kunstig følelse av drama. I mangelen på evne til å skape spenning er løsningen noen liter med kunstig blod. Sjokkeffekten er sikkert stor og dramatisk hos noen, men for meg var den kun sjokkerende i form av hvor enkelt man tror det er mulig å komme unna det faktum at manusmangler kan dekkes over med blod.
Parkland er jevnt over helt grei, men imponerer ikke nevneverdig på noen som helst måte. Fokuset er flakkende, og med så mange hendelser og mennesker som portretteres blir det lettere kaotisk og lite sammenheng i historien. Bruk heller tiden din på en av de andre, og bedre filmene om John F. Kennedy.
Teknisk
Lyd og bilde er jevnt over bra. Bonusmaterialet består av kommentarer og slettede scener. Hvis man orker å se filmen en gang til, får man sikkert et greit utbytte av kommentarsporet, men det så jeg ikke råd for.