Utgivelsen: 
Salmer fra kjøkkenet (2002)
Gjensidige observasjoner
Bent Hamer skapte med denne moderne klassikeren en vellaget og underholdende film med dybde og humor. En sjelden fugl som må tas vare på.
Hem Forsknings Institutet har forsket på kvinners kjøkkenvaner for å utvikle de perfekte standardkjøkkener, og nå er det på tide å kontrollere behovene til norske, enslige menn. En gjeng dresskledde svenske observatører invaderer derfor en norsk bygd mot grensen, og de slår seg til i kjøkkenene til sine verter i høye stoler, med sofistikerte skjemaer og totalforbud mot all direkte kontakt.
Dette viser seg vanskelig for den følsomme observatøren Folke (Tomas Norstrøm) og hans vert, den røffe gamlingen Isak (Joachim Calmeyer), for selv om begge er naturlig sjenerte og klønete, hungrer de etter menneskelig kontakt.
Bent Hamers film fungerer på mange plan. Det er en fin karakterstudie i to troverdige og gjennomførte karakterer. Det er også et lavmælt psykologisk drama. Det tas opp temaer som observasjon, dette å se den andre og selv oppleve å bli sett, noe som vinkles både positivt og negativt, behovet for kontakt mellom mennesker, sjalusi i vennskap og galskapen som syder under konsumentforskningens overflate. Og dette er bare for å nevne noen få innfallsvinkler, temaene kan man utvikle og diskutere lenge etter at man har sett filmen.
Salmer fra kjøkkenet er ingen komedie, selv om den ofte er morsom. Filmatisk er det flegmatisk og pent å se på, med enkelte flotte høydepunkter som en kortesje av Volvo PV'er og enkle, effektive bilder av en snødekt landsbygd. Skuespillerne er gode over hele linja, og leverer sobre opptredener. For en gangs skyld fortjener også Bjørn Floberg ros, for her får han vise at han for kort tid siden kunne spille andre roller enn voldelige psykopater.
Hamer gjengir det sene femtitallet på en avslappet, men likevel detaljrik måte. De fineste detaljene er ikke velplasserte varemerker og gamle biler, men måten folk ter seg på og de gammeldagse vanene deres. Det ofte brukte lommetørklet i lomma, matboksen med noen skiver grovt brød, legen som ubeskjemmet røyker mens han undersøker pasienten – dette er lekre småting som mer enn noen Karva Blad-reklame eller perfekt restaurert Volvo kan måle seg med.
Filmen er fri for høylydte konfrontasjoner og dramatiske hendelser, og kanskje nettopp av den grunn virker den så mye sterkere. Dialogen tenker ikke for oss, den får oss til å tenke, og det langsomme, men jevne tempoet gir oss tid til det. Dette er en perle av en norsk film, og hvis du har sett den før, så lover jeg at den tåles å bli sett om igjen.
Teknisk
Dessverre er ikke bildet mer enn greit nok. Det hadde ikke skadet Hamers estetikk med skarpe bilder, så her kunne selskapet godt spandert mer penger. Lyden er ikke i mer enn DD 2.0 den heller. Selv om det er en stillfaren film, synes jeg det blir for snaut.
Ekstrastoffet er heller ikke tilfredsstillende. Et par trailere, selvsagt. Men det jeg trodde var utelatte scener, viste seg å være isolerte klipp fra filmen. Jeg så ikke noe jeg ikke nettopp hadde sett, og jeg undres over hva meningen kunne være.
Hilde Malm har laget en liten Behind the scenes-dokumentar, der hun følger fotograf Philip Øgaard og lar ham forklare prosessen. Dette løfter denne delen over snittet for slike filmer, siden innslaget får struktur og mening.
For en film som faktisk ble en suksess, synes jeg ellers denne presentasjonen var nokså fattigslig.