The Hurt Locker (2008)

Krig er kaos!

Kathryn Bigelows portrett av en bombepatrulje i Bagdad blir aldri noe mer enn en middels interessant affære.

Av Tor Arve RøsslandFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook06.03.10

Fotogalleri

Se flere bilder

Først og fremst har jeg stor respekt for hva Kathryn Bigelow har oppnådd. Det finnes så godt som ingen kvinnelige actionregissører der ute som kan vise til en lignende CV. Når det er sagt så har aldri filmene hennes klart å imponere meg. Point Break er en festlig og overdreven surfeactionfilm, men ikke noe mer. Strange Days er en middelmådig fremtidsthriller, men ikke noe mer. Og The Hurt Locker er en middels interessant film om en bombegruppe i Bagdad, men ikke noe mer.

Vi møter den uforsiktige William James, leder for Bravoteam, en gruppe på tre barskinger som blir sendt ut for å identifisere og uskadeliggjøre bomber. Filmen er basert på journalisten Mark Boals erfaringer fra krigen fra 2004, så det er nærliggende å tro at filmens handling er lagt til dette året. Han fulgte med bombetropper på jobb, skrev en artikkel og fikk Kathryn Bigelow interessert i ideen.

James tar store sjanser i jobben, faktisk så store sjanser at hans lagkamerater, Sanborn og Elridge begynner å hate han. Men for James er det adrenalinkicket som gjelder. Det å risikere livet i krigens kaos. Krigen er hans dop. Han har kone og barn hjemme, men disse er fullstendig underordnet i livet hans.

Filmen er konstruert rundt Bravoteams siste dager før deres oppdrag går over til neste team, og både Sanborn og Elridge begynner å bli redde for at James’ uforsiktighet skal bli deres bane. Her er intet kameratskap eller svulstig forbrødring, men intriger og hat som av og til blir litt lite troverdig. Man kunne med hell ha malt med en smalere pensel noen ganger, spesielt når Sanborn og Elridge snakker om å drepe James.

Filmen har fått mye kritikk for å være ukorrekt og lite troverdig når det gjelder militærtekniske detaljer. Det går en hel debatt om dette på imdb.com for den som er interessert. Ikke at dette har så mye å si i en underholdningsfilm, men selv en pasifist og militærnekter som jeg reagerte på en del ting. Spesielt at en åpenbart risikotager som James i det hele tatt får lov til å lede et bombeteam, og at tre menn på egen hånd i en Humvee putret rundt i Bagdad uten noen form for eskorte.

Men slike ting kan man tilgi, det man ikke kan tilgi er at filmen til tider blir kjedelig. Handlingen og plottet blir etablert tidlig. James og teamet rykker inn for å desarmere bomber, så krangles det litt om uforsiktighet, så rykker James og teamet hans inn for å desarmere bomber, så krangles det litt om uforsiktighet … Man kunne med hell ha trimmet filmen ned til nitti minutter og fått en strammere og mer intens opplevelse. Håndholdt kamera, zooming og løping kan også bli litt for mye av det gode. Det understreker krigens kaos, men kan bli litt slitsomt i lengden.

Mitt siste ankepunkt er karakterene. Ingen av dem er det minste sympatiske. Hovedpersonen James er veldig godt spilt av Jeremy Renner, men om han lever eller dør, er irrelevant. Jeg sier ikke at filmen burde hatt helteskikkelser, det hadde ikke passet inn. Jeg sier heller ikke at han burde vært mer sympatisk, men for at det skal bli interessant å se på må man på et eller annet nivå bry seg om han. Noen ganger når vi får se hvordan krigshandlingene går inn på dem, merker jeg at sympatien min vokser noe. Som scenen i ørkenen der de dreper fiender på flere kilometers avstand, eller når de finner en bombe inni kroppen til en liten gutt. Dette er likevel ikke nok. Med tanke på at filmen har gjort det svært bra og har fått mye god kritikk er det tydelig at andre har en annen oppfattelse av filmen enn det jeg har.

Selv om filmen er for lang har den til tider høy intensitet i spenningsscenene, skuespillerne er gode og når kameramannen får igjen pusten er filmen strålende godt fotografert. Filmen er spilt inn i Kuwait og Jordan, og miljøskildringene er ekstremt troverdige. Her er heller ingen åpenbare skurker som man kan hate. Fienden er gjemt under sanden, eller i et bagasjerom og bare venter på å sprenge folk i luften.

Bildet
Filmens dokumentariske stil gjør at bildet ofte er kornete, men dette er selvsagt intensjonen bak filmen og ikke noe som ødelegger for filmopplevelsen. Sortnivået er svart og detaljene i den stekende ørkensolen er gode.

Lyden
Lydsporene er 5.1 Dolby Digital og et strålende godt 5.1 DTSHD Master Audio spor. Fantastisk atmosfære både i rolige og mer heftige scener. Skru opp og nyt!

Bonus
Ekstramaterialet består av en relativt uinteressant bakomfilm, og et kommentarspor med Katrhyn Bigelow og Mark Boal. Helt greit og rett frem, men ikke spesielt underholdende å høre på.