Jeg vil ikke bruke ordet moden eller voksen om denne serien, men med den tredje sesongen faller likevel alt på plass. Den er skarpere, morsommere, biter hardere og er mer fokusert enn den ujevne sesong nummer to.
Skaperne Trey Parker og Matt Stone forklarer selv denne kvalitetsutviklingen. Mesteparten av serien ble nemlig laget parallelt med spillefilmen South Park: Bigger, Longer and Uncut, og i løpet av dette arbeidet måtte de jobbe bevisst med karakterutvikling og historie. Det vises, for nå får selv de minste bifigurene konsekvente og gode personligheter, og selve dette med å fortelle en historie virker som om det faller mye enklere nå.
Med bedre verktøy blir også angrepene på samtidsfenomener mer effektive. Regnskogen får sitt, et motbydelig, ekkelt og livsfarlig sted som bare tullinger vil bevare. Pokemón-bølgen blir forsøksvist forklart med at japanerne vil hjernevaske dumme amerikanske unger til å gjenreise keiserrikets storhet. Stone og Parker hevner seg også på George Lucas som skuffet en hel verden med Star Wars: Episode One, en film som ble mest kjent for å inneholde tidenes mest irriterende bifigur. Angrep på enkeltfilmer og filmskapere skulle det for øvrig bli mer av senere i serien. Mange kjente og kjære temaer tas opp, som mobbing, homofobi, religionens iboende stupiditet og ikke minst påtatt politisk korrekte mennesker.
Selv om alt settes på hodet og stilles litt på skrått i South Park, kommer man ikke forbi at serien egentlig er dypt moralsk. Episoden om hvordan skolelys blir mobbet, ironiserer ikke bare om det tåpelige ved mobbing, men minst like mye om hvordan ambisiøse og velmenende foreldre skaper skyteskiver av barna sine. Episoden der dumme føderale agenter bestemmer seg for at et hus fylt av festende, fulle mennesker er en farlig selvmordssekt oppviser en sunn og fornuftig skepsis til uniformerte autoriteter. Seriens mange blasfemiske innslag – pent fordelt over katolikker, protestanter og jøder – gjør sjelden eller aldri narr av tro eller spiritualitet, men håner nådeløst massereligionenes hjernevask og meningsløse tradisjoner.
Man skal være varsom med å påstå at South Park er en ”smart” serie, for smartinger som tror de utgjør samfunnets intelligentsia står høyt på Matt Stone og Trey Parkers liste over foraktelige eksistenser. Dum er serien uansett ikke, og det er jo en fin ting å ha med seg mens man ler seg skakk av råskap, slibrigheter og hjerteløse karikaturer.
Teknisk
Bildet er ikke helt bra, og det er nesten oppsiktsvekkende siden det tross alt er enkel data-animasjon laget for TV. Ikke så ille at det forstyrrer, men overføringen er slurvete. Lyden er grei, i velutnyttet DD 2.0, men den er ikke feilfri den heller.
Ekstrastoffet er sparsomt, men kvaliteten er høy. Stone og Parker har nemlig funnet opp noe de kaller ”commentary-mini”. I stedet for å tøye vår (og deres) tålmodighet med å prate kontinuerlig over hele serien, gir de oss de viktigste poengene i løpet av om lag fire minutter på begynnelsen av hver episode. Dermed blir det lite plass til tomprat, og siden de - i motsetning til på de første boksene - ikke prøver for hardt på å være morsomme, blir de ofte veldig morsomme.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
