Utgivelsen: 
Marquis de Sade: Justine (1969)
Lykken står ikke alltid den snille bi
En av filmverdenes mest slibrige regissører møter en av litteraturverdenens mest uglesette forfattere, men resultatet er skuffende lite provoserende.
Fotogalleri
Med den desidert mest kostbare filmen i sin karriere tok Jesus (Jess) Franco steget ut i nye, uprøvde territorier med Justine. Franco ble tilbudt å regissere denne filmatiseringen av den omdiskuterte forfatteren Marquis de Sades andre utgave av Justine (skrevet i 1788 og utgitt i 1791) av produsent og manusskribent Harry Alan Towers, og med et budsjett på en million dollar kunne han naturligvis ikke si nei.
De Sades roman er en mørk og grusom kritikk ment som en tankevekker, men Francos film er lite mer enn en tankesvekkende og langtekkelig gjennomgang av hovedtrekkene i de Sades roman. Den gjeldende utgaven av romanen er en mer grafisk versjon (fra 1788) av den opprinnelige teksten de Sade skrev i sin fengselscelle i 1787, og som igjen ble omskrevet og utgitt i 1797, med påfølgende resultat at Napoleon beordret den anonyme forfatteren fengslet for det obskøne og usmakelige innholdet.
Handlingen tar for seg den uskyldsrene og pliktoppfyllende Justine (Romina Power) som sammen med sin langt mer ondskapsfulle søster Juliette (Maria Rohm) blir satt ut i verdens galskap i det deres foreldre dør og deres pengestrøm ikke lenger kan holde jentene beskyttet i det syndfrie klosteret. Juliette klatrer med en gang opp mot maktens tinder ved å utnytte sin veldreide kropp og ondskapsfulle natur, mens den naive Justine kun har et ensomt liv fylt av misbruk foran seg i det hennes godhet blir utnyttet av verdens stygge virkelighet.
Som Francos første, men langt fra siste, filmatisering av de Sades romaner er dette langt på veg den mest interessante. For det første viser det svimlende budsjettet (til Francos filmer å være) en helt annen, og mer imponerende filmatisk verden enn hva Franco ellers har prestert å skape, samtidig som han her fikk jobbe med de største skuespillerne i sin regissørkarriere.
Viktigst for filmens omdømme var nok den enorme skuespilleren Klaus Kinskis opptreden som de Sade, men også Romina Power var et hett navn på filmplakaten (dog mest fordi hun var datter av skuespillerlegenden Tyron Power). Francos egne favoritter i Maria Rohm, Rosemary Dexter og Oskar-belønnede Mercedes McCambridge fikk naturligvis roller (Dexter skulle opprinnelig spille Justine, men produsenten krevde til Francos store irritasjon at Romina Power skulle ha hovedrollen), samt at Oskar-belønnede Jack Palance gjorde en minneverdig rolle som den sadistisk munken Antonin.
Og resultatet? Beklageligvis har Franco tatt meget mildt på materialet, og skapt en to timers film som aldri presterer å vekke oppsikt. Filmen er ikke særlig voldelig (ikke engang til Franco å være), og med materialet tatt i betraktning er dette noe overraskende. Man ser at pengene har fått ben å gå på, for aldri har en film av Franco sett så storslagen ut (foruten prologen har han aldri roet mer ned på kaotisk zooming og bilder ute av fokus), med ekstravagante og rikt detaljerte sett. Allikevel blir filmen en kjedelig gjennomgang av de Sades verk.
Den overhengende feilen ved filmen er den svake utviklingen i romanens adapsjon. Franco og Towers har forsøkt å lage en mer publikumsvennlig film ved å kutte ned på vold og sex (som er essensen i romanen), men har samtidig glemt å skape en god ramme rundt Justines grusomme opplevelser. Romina Power gjør en relativt god jobb der hennes uskyldige skjønnhet kommer godt til syne, men hun fremstår allikevel aldri som noen god skuespiller.
Franco forsøkte i 1979 å lage en ny versjon av Justine, men filmen strandet på mange måter da bankkontoen gikk tom midtveis i filmatiseringen.
Teknisk
Med et anamorft widescreen-bilde i format 1.66:1 presenteres vi her for en ganske god bildeopplevelse, filmen tatt i betraktning. Bildet er fra produksjonssiden noe kornete, men er stort sett fint lyssatt og med behagelige og sterke farger. Kvaliteten er med andre ord bra med tanke på hvem som står bak, men hemmes allikevel noe av tidvis filmstøy i form av hvite og svarte prikker og riper som resultat av skader på filmrullene.
Lyden er også overraskende god, til tross for å kun være et stereo-spor. Både musikken, dialogen og lydeffektene kommer godt til rette i lydbildet (selv om lydkvaliteten ikke er av den beste).
Av ekstramateriale er det en nyprodusert dokumentar som skiller seg mest ut i positiv forstand. Dokumentaren består av informative og interessante intervjuer med Jess Franco og Harry Alan Towers, og går under navnet ”The Perils and Pleasures of Justine”. Det er også lagt til trailere, fotogalleri, fakta om filmen, en rekke biografier, og et firesiders hefte med en kort og god artikkel skrevet av Bo Gorzelak Pedersen. Alt i alt en god utgivelse av en ikke fullt så vellykket film.