Spud Miltons utrolige eventyr (2010)

Apartheid-Stompa

Opplevelser fra det å bikke over i puberteten på kostskole, etter en populær sørafrikansk bokserie. Selv ikke John Cleese i sedvanlig god form kan berge denne ubehagelige forestillingen.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook28.04.12

Den helt sinnssykt søte gutten John Milton (Troye Sivan) blir sendt på en kostskole som drives etter godt, gammeldags engelsk mønster. Han får straks et ondskapsfullt økenavn, basert på at han tydeligvis ikke har kommet i puberteten enda, og prøver etter beste evne å delta i fellesskapet. Noe som ikke er lett, fordi han er en underutviklet pingle og det virker som om han begynte lenge etter alle de andre og er helt desorientert. Siden vi får være med på første skoledag vet vi at dette ikke er tilfelle, så det nok bare enda et pingletrekk.

Altså, jeg har egentlig ikke noe imot mennesker av beskjeden størrelse og tynn kroppsbygning, ta meg nå for all del ikke for en mobber. Men når jeg blir introdusert for en hovedperson der de mest fremtredende trekkene er veldig store øyne og en underutviklet fysikk og det er meningen at jeg skal like ham nettopp og nesten utelukkende på grunn av disse egenskapene - da tar jeg fort frem nidordene. Filmatisk sett er det noe primitivt over denne bønnen om at vi må ha sympati for den underlegne, men akk så hundeaktig søte skapningen. Jeg ville sagt at Troye Sivan nok har mest appell til bestemødre, fortrinnsvis hans egne, men et stort hjemmepublikum langt sør i det hvite Afrika sier noe annet. Kanskje de lar seg sjarmere av pingler som er flinke på skolen, synger pent, bonder med lærerne og sladrer på kompisene. Men ingen fare, etter et tungt førstesemester er han i ferd med å bli akseptert. Det eneste han trengte å gjøre, var å være med på festlige skøyerstreker (mobbing) og søke berømmelse og anerkjennelse fra sjefsmobberen.

Som i andre sørafrikanske komiske "klassikere" som Gudene må være gale eller varianter av skjult kamera, er nedlatende portretter av fargede en viktig del. Homofile og lesbiske får også klare meldinger, og det later til å være greit at man utnytter fysisk overlegenhet til å ydmyke andre. Det er bare noe kjipt man må tåle hvis man er litt liten selv, en del av livet, liksom. Det kan være at jeg er ekstra hårsår og overtolker detaljer fordi filmen har en gjennomført usympatisk undertone. Den hovne stemmen og pirkete snobbeuttalen til Sivan på voice-overen undergraver alle forsøk på selvironi og humor, jeg tør påstå at han er enten feil gutt for rollen eller katastrofalt feilinstruert. De beste scenene er der han prøver seg på jentene og dummer seg ut, men det er fordi jeg vil at han skal mislykkes, så den sedvanlige pinlige følelsen uteblir helt. Ekkelt for alvor blir det når denne vemlingen på uforklarlig vis får tjangs på damene, for da blir han bråfort en skittviktig verdensmester.

John Cleese leverer en utmerket forestilling i rollen som seg selv. Det er ikke nødvendigvis dårlig, selv om han kan spille slike roller som dette i halvsøvne, enten han skal levere straight eller komisk. Cleese har ikke mistet noe av sin komiske timing og han lykkes i å både være brysk og vennlig på samme tid. Litt overraskende var det at han ikke kan spille full, jeg trodde ellers det var ganske grunnleggende. Når han fikk en tår over tørsten første gangen, trodde jeg karakteren fikk slag.

Cleese er i alle tilfelle den svake filmens sterke kort. Som autoritær, aldrende litteraturlærer er han langt mer av en sjarmerende rabagast enn hovedpersonen. Beklager, men jeg faller verken for Spud eller noen andre av elevene her, selv om de har tøffe/teite navn hentet fra åttitallsfilmer. Gi meg Stompa heller. Selv den bleiete Ferris Bueller har mer sjarm i lillefingeren enn denne filmen har i hele sin lengde. De siste tjue-tredve minuttene av filmen viser dybder av avskyelig og hardhendt kommersialisme som ville fått de mest hjerteløse Hollywoodprodusenter til å rødme av skam og se i bakken.

Teknisk
Bildet er faktisk helt briljant, skikkelig skarpt og fint når det er scener i mørke også. Lyden er klar og sterk og god. Ikke noe ekstrastoff.