Alien (1979)
DVD
Region
Sone 1
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Aliens [Director's Cut] (1986)
Alien 3 (1992)
Alien Resurrection (1997)
Alien har utrolig nok klart å få tyve år på baken, men slik ser det faktisk ikke ut. Denne filmen holder seg usedvanlig godt, med unntak av noen modell- og datascener som halter en liten smule, og Ridley Scotts mareritt-aktige sci-fi grøsser er en akkurat like råtten film nå som første gang vi så den. Alien er en av et fåtall filmer som virkelig får det til å føles mørkt, kaldt og guffent selv inne i en ellers varm og trygg stue, og det anbefales å se filmen mens det fortsatt er dagslys ute...
Historien skulle være kjent for de fleste. Lasteskipet Nostromo med et mannskap på syv plukker opp et signal mens de er på vei tilbake til Jorden med en malmlast. Skipet vekker mannskapet fra dvalen, og de reiser til planeten signalet kommer fra for å finne ut av saken - men de er ikke sikre på om meldingen er et SOS eller en annen form for signal. På planeten kommer de over en utenomjordisk livsform, og dermed er i grunnen løpet kjørt...
Det mest slående med filmen er det visuelle aspektet, sterkt hjulpet av fantasi-kunstneren H.R. Giger, som har laget alien-krypene. Hans blanding av mekaniske og organiske former (med temmelig seksuelle undertoner) er ulikt alt man tidligere har sett på film, og godt hjulpet av et fremragende sett-design forøvrig gjør det svært mye for stemningen i filmen. Lyssetting og kameravinkler, og bruk av strobe-effekter og håndholdt kamera driver filmen fremover i de mest action-pregede sekvensene, og som seer får man effektivt formidlet intensiteten i situasjonen. Ridley Scott bruker mange nærbilder av svette og desperate mennesker, og det er omtrent sånn man føler i sofaen også.
Lyden er også i høy grad med på å trekke stemningen ned(!), med utstrakt bruk av puls-lignende lyder, dårlig interkom, skrik, drypping og mekaniske lyder fra dypt inne i romskipenes uvant organiske indre. (I skarp kontrast med sci-fi som Star Trek er Alien-skipene slitte, skitne og ser typisk "bebodde" ut.) Musikken, laget av Jerry Goldsmith, er også i høy grad med på å underbygge handlingen og intensiteten helt fra de svært elegante åpningsscenene.
Filmen Alien var Sigourney Weavers store gjennombrudd som skuespiller, og det er ingen tvil om at hun kler rollen som den tøffe men livredde Ripley svært godt. Alle de syv rollene er meget godt besatt, og alle leverer prestasjoner av klasse. Man tror på frykten man ser i øynene deres, og Ian Holm (The Sweet Hereafter, The Fifth Element) klarer å portrettere sin rollefigur med passende avmålt avstand. Lekkert. Imidlertid er det litegrann irriterende at manus gir offiserene ombord på Nostromo like mye strategisk intelligens som en samling fjøsnisser, noe som til en viss grad svekker karakteroppbyggingen.
DVD-utgivelsen er en svært positiv overraskelse. Fox har begynt med 16:9-optimalisert bilde (for å være helt presis: 2.35:1-format, 16:9 letterbox), og bildet er usedvanlig detaljrikt og holder en meget høy kvalitet. Farger og kontrast er pent håndtert, og gjennomsnittlig overføringshastighet ligger faktisk rundt 7.5-tallet (layer-skifte er etter rundt 63 minutter). Veldig bra, Fox. Lyden er i både Dolby Digital 5.1 og Dolby Surround, begge med utmerket kvalitet og mer enn nok punch. Men det stopper ikke her. For en sjelden gangs skyld er platen også utstyrt med rikelig bonusmateriale i form av et kommentarspor med Ridley Scott, et dusin utklipte scener, bildegalleri, storyboard, eget lydspor med kun musikken, trailere, en DVD-ROM-bit med en screensaver (for både PC og Mac) og linker, og alt dette er pakket inn i en av de peneste 3D-animerte menyene vi har sett. Særdeles smakfullt, og pent integrert med filmen forøvrig.
Det bør ikke komme som noe sjokk at filmen får en god karakter, delvis underbygget av en super DVD-utgivelse, men uansett hvordan man vrir og vender på det er Alien en av de helt store sci-fi klassikerne. Referansene til andre storheter som Kubricks 2001 sitter løst den første halvtimen, men det trekker ikke inntrykket ned. Filmen er utsøkt balansert med hensyn til rytme og følelsesmessige crescendo, og når rulletekstene endelig ruller forbi til slutt er man selv minst like lettet som Ripley. En sterk opplevelse, med andre ord. Og enda er det tre filmer igjen...