Utgivelsen: 
Bright Star (2009)
Romantikeren og hans muse
Uskyldsren kjærlighetshistorie om romantikkens poet Keats.
Bright Star fokuserer på de siste årene i livet til den store romantiske poeten John Keats (1795-1821). Han døde ung, bare 25 år gammel, og det var i de siste årene han skrev sine mest berømte verk. Filmen tar for seg hans forhold til Fanny Brawne fra de møtes for første gang i hans venn Browns hus. Fanny og Brown misliker hverandre sterkt, han mener hun bare er opptatt av mote og sying og ikke har greie på poesi. Keats og Fanny derimot liker hverandre fra første stund, og begynner raskt å tilbringe mer og mer tid sammen, til Browns store forargelse og kanskje også sjalusi. Tilfeldigvis flytter Fannys familie inn ved siden av Brown, og Keats bor hos ham. Så de får nok av muligheter til å være sammen. Men han er fattig, og har ikke råd til å gifte seg med henne. Så blir de skilt av sykdom. Historien er ikke komplisert i det hele tatt, men kanskje på grunn av enkelheten i historien blir det følelsesmessig sterkt og bevegende.
Det er en uskyldig kjærlighet som beskrives, ubesudlet av utroskap, frivolitet eller andre ting de ville vært skyld i selv. Bare tilfeldigheter som sykdom og fattigdom kan komme mellom dem.
Det er en vakker film, i duse farger og med lavmælt musikk, og mye av nerven ligger i stillheten og det underdrevne og tidvis helt fravær av musikk. Det er god kjemi mellom hovedpersonene, og skuespillerne bruker pausene i dialogen til å la stemninger oppstå istedenfor å tvinge dem fram med forsert skuespill.
Noen vil kanskje kjenne igjen Thomas Brodie-Sangster i rollen som lillebroren til Fanny. Han hadde en minneverdig rolle i Love Actually fra 2003, pluss diverse andre roller både før og etter. Her er det ikke gjort så mye ut av rollen, men det er noe med ansiktet hans som blir lagt merke til uansett. Og kostymet; smale bukser, kort jakke og en veldig høy hatt, er særdeles minneverdig. Apropos kostymer, spesielt Fanny har mange kostymeskift, i og med at det gjøres et poeng ut av at hun syr egne klær, men man kan jo begynne å lure på den historiske riktigheten av å bruke for eksempel gjennomsiktige stoffer som gjør antrekket mer sexy enn det jeg antar var vanlig på den tiden. Uten at jeg har noen greie på 1800-tallets klesstil.
Vi får presentert mye av poesien til Keats, både lagt i munnen på de to hovedpersonene, og som voice-over, også da opplest av de samme skuespillerne, som begge gjør gode opplesninger. Eldre poesi kan være vanskelig tilgjengelig, men her blir det presentert i en gjenkjennelig ramme, og ikke minst opplest med svært behagelige stemmer. Selv ble jeg inspirert til å søke opp diktene for å lese dem selv. Dette er forøvrig såpass gammel litteratur at det ikke har opphavsrettslig beskyttelse, og du kan derfor finne det som gratis nedlastning på lesebrett.
Det er en god film, rørende uten å bli sentimental, men passer kanskje ikke for alle.
Teknisk
Bildet er ikke slående krystallklart, men heller litt dust og nedtonet, noe som kler stilen og tidskoloritten. Det framstår som et bevisst valg og ikke en teknisk mangel.
Det er ikke ekstramateriale.