Inglourious Basterds (2009)
Blablabla
Tarantino forspiller nok en gang en potensielt fremragende film med endeløst tørrprat.
Se filmklipp
Det var en gang i nazi-okkupert Frankrike… De allierte dropper en gruppe gerilja-kjempere, nazihatende amerikanske jøder ledet av sørstasbanditten Aldo (Brad Pitt). En kinosjef i Paris (Mélanie Laurent) planlegger et attentat under en premiere for en propagandasjef. Den pratsomme tyske oberst Landa (Christopher Waltz) er på sporet av en stor sammensvergelse. Regissør og manusforfatter Quentin Tarantino bruker alle sine evner for å sjokkere, fryde og glede publikum. Beklageligvis har han ikke kontroll over hele sitt talent, og utgangen av andre verdenskrig later til å bli avgjort av hvem som kan skravle mest og lengst og hvilken side han eller hun står på til slutt.
Hvis Schindler’s List ble markedsført som en ellevill komedie ville man følt seg snytt når man så den, samme hvor vellaget, klok og emosjonell filmen var. Dette er kanskje å sette saken på spissen, men jeg følte det litt sånn under Inglourious Basterds. Forhåndsomtalen, Tarantinos skravling i pressen, til og med plakatene lovet en tilfredsstillende actionfilm der usympatiske nazister bukker under for knallharde jødisk-amerikanske outlaw-soldater. Det vi får er velregisserte, velskrevne, omhyggelige og detaljerte dialoger mellom tyskere, franskmenn, amerikanere og engelskmenn opp og i mente. Alle er karikaturer, alle er vittige og ofte fascinerende, og nesten ingenting av det de sier driver handlingen. Særlig Christopher Waltz gjør en fremragende figur i disse pratescenene, og overstråler totalt en hardt arbeidende Brad Pitt som spiller helt på grensen av sin spennvidde som skuespiller. Og intrigen i den lovede actionfilmen ender til slutt som en noe rotete gjenfortelling av Ørneredet, skjønt humoren er mer frivillig her.
Alt Tarantino gjør oser av kvalitet, og han har faktisk lagt seg i selen for å gjøre det vanskelig for seg selv. Stadig vekk foregår det ting i bakgrunnen av de ustoppelig pratende karakterene, han filmer homager og referanser til andre filmer som sømløst går over i nyskapende og spennende klipp og vinklinger og selvsagt er bruken av filmmusikk både overrumplende og merkelig perfekt på samme tid. Når han gir seg selv anledning, filmer han både action og patos bedre enn noen andre, han går hele tiden for estetikk og virkning fremfor sjokk og teknikk. Derfor er det ekstra beklagelig at han har glemt at filmkunst handler om å fortelle en god historie på en effektiv måte.
Scene for scene er dette mat for filmklubbfolk i årevis, men helheten blir en baktung snakkefilm som hadde tjent på å bli kuttet med sånn cirka tre kvarter. Den andre verdenskrig var den siste ikke-politiske krig. En krig mot nazismen, javel, men den er alle imot, så da blir det ingen diskusjon. Derfor går det an å lage actionfilmer om denne krigen. Med noen brutale kutt kunne Inglourious Basterds blitt den hardeste, tøffeste actionfilmen som er laget med handling lagt til andre verdenskrig. Og hvis Tarantino hadde hatt noen ting som helst på hjertet om krig, død, menneskelighet, relativiteten av ondskap, hva som helst, så kunne det blitt en klok film også. I stedet lar han de strålende skuespillerne sine snakke på opp til tre språk om heller marginalt interessante emner som nysilt melk fra franske kuer og om appfelstrudel med krem.
Det er muligens en film som vil tjene på gjensyn, for da slipper man i det minste å vente på noe som aldri kommer.