Jeg har ingenting imot dataspill, snarere tvert imot. Jeg har meiet ned uskyldige forbipasserende i GTA, jeg har myrdet millioner av slaver i antikkens Roma og jeg har levd det forpinte livet til Max Payne. Samtidig har jeg også hatt det moro med å bygge latterlige store hus og merkelige familier i The Sims. Og det er her filmen Gamer befinner seg. I en nær fremtid har dataspillet tatt det neste steget i utviklingen og du styrer ikke lenger en virtuell karakter i en virtuell verden, men et levende menneske av kjøtt og blod i en konstruert verden. Konstruert for at du som spiller skal slippe ansvaret og samvittigheten, men samtidig kan du leve ut dine innerste fantasier og lyster gjennom et annet menneske som er hundre prosent under din kontroll.
Hvordan gjøres så dette? Forskeren, datageniet og psykopaten Ken Castle (Michael C. Hall) er grunnleggeren av spillet Society. Der noen betaler for å styre et menneske, mens andre får betalt for å bli styrt. Spillerne blir fremstilt som feite, kåte og innesluttede idioter som sitter foran skjermen og fornedrer sine spillkarakterer på det groveste. Men hvorfor lar de seg fornedre? De har ikke noe valg. Castle har funnet opp en nanocelle som han har sprutet inn i hjernen deres og som gjør han i stand til å kontrollere deres minste bevegelser. Mange er desperate og fattige nok til å gå med på dette. Deriblant Angie (Amber Valletta), som styres av en temmelig motbydelig fremstilt kar.
Society-spillet har banet veg for et enda mer spektakulært spill, nemlig Slayers. Og det er her troverdigheten virkelig begynner å skurre. De samme nanocellene er injisert i dødsdømte fanger som får muligheten til å delta i det spektakulære skytespillet Slayers. Dette er selvsagt rike gutters våte drøm, i alle fall hvis vi skal tro manusforfatterne, for dette er ikke for den gemene hop. Hvis spilleren klarer å manøvrere soldaten sin gjennom tretti spill, blir han benådet og satt fri. Alt sammen med USAs fengselsvesens velsignelse, siden suksessen til spillet klarer å finansiere hele det amerikanske fengselssystemet.
Helten i filmen er Kable, som sitter inne for drap. Kona hans er Angie, og Castle har overtatt ansvaret for datteren deres gjennom å bestikke barnevernet. Kable har overlevd 27 kamper ved hjelp av sin 17 år gamle spiller, Simon, og har bare tre små kamper igjen til frihet. Vi aner at Kable ikke er som de andre, han sitter på hemmeligheter som Castle ikke er noe lysten på at skal nå ut til folket. Det blir en heseblesende kamp for å komme seg ut av spillet, for etterpå å konfrontere Castle og hans fotsoldater.
Filmen befinner seg midt mellom barken og veden. Den får ikke sagt noe fornuftig om volden i spillmediet, og hva den eventuelt gjør med oss. Til det er filmen alt for voldelig selv. Den prøver å fortelle oss noe om at vi er alle slaver av teknologien vi selv har skapt, og at vi innerst inne ønsker å bli kontrollert, men den stikker aldri dypt nok.
Selve spillet Slayers har også store troverdighetsproblem. For det første tror jeg ikke noe på inntjeningspotensialet her. Utviklingskostnadene må jo ha vært astronomiske, og hvis det til enhver tid er noen tusen dødsdømte fanger som kan brukes som kanonføde, så er det jo til enhver tid bare like mange spillere som kan spille. Hva koster et abonnement? Litt mer enn et World of Warcraft-kort vil jeg tro. At spillet i tillegg klarer å finansiere hele USAs fengselsvesen. Nei, dette tror jeg rett og slett ikke på. Jeg tror heller ikke at millioner av mennesker gidder å se på tv at andre spiller et skytespill. Slayers blir sendt på tv over hele verden og alle jubler og heier på helten Kable. Men på en annen side, mennesker ser jo på at noen sykler rundt hele Frankrike, så hvem vet.
I tillegg blir alle gamere ilagt en gjennomført kynisk og psykopatisk personlighet. De vet jo at de dreper virkelige mennesker, men de driter i det. Altså er gamere kyniske og psykopatiske. Dette blir for lettvint, de mest populære spillene i dag er The Sims og World of Warcraft, og den mest fremgangsrike konsoller er familievennlige Nintendo Wii. Gamere flest er som vanlige folk, de er ikke nødvendigvis syke i hodet, som filmen implisitt forteller oss. Jeg slutter her før jeg ender i en hengemyr av ulike tolkninger.
Hvis man klarer å se bort i fra dette så er Gamer en midt på treet actionfilm. Noen ganger er actionscenene gode og spennende, andre ganger blir det som å se på at noen andre spiller. Det er ikke noe gøy. Gerald Butler og Amber Valletta gjør greie roller, og Michael C. Hall, bedre kjent som seriemorderen Dexter er absolutt verdt å få med seg.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
